Det ligger filmhistoriske skyer over «Star Wars: The Rise of Skywalker», den niende og siste delen i stjernesagaen som startet i 1977.
Regissør J.J. Abrams innledet den siste trilogien med «The Force Awakens» i 2015, og det må ha vært en enorm utfordring for ham å sy sammen trådene fra både den og Rian Johnsons oppfølger «The Last Jedi» fra 2017 på en måte som tilfredsstiller innbitte tilhengere.
Han har klart det, men ikke uten at det knaker i konstruksjonen. Både nye og gamle historieelementer får en konklusjon som fungerer innenfor dette eventyruniversets gitte rammer, selv om det av og til føles en smule konstruert og i overkant innviklet.
«Star Wars: The Rise of Skywalker» er likevel et stort og mektig punktum som oppfyller det kanskje viktigste kriteriet: Den kjeder aldri.
Mektig kraft truer galaksen
Tvekampen fortsetter mellom Rey (Daisy Ridley) og Kylo Ren (Adam Driver), samtidig som det blir klart at en mektig kraft truer galaksen fra et ukjent sted. Opprøreralliansen, under ledelse av general Leia Organa (Carrie Fisher), må finne ut hvor trusselen kommer fra.
Rey drar ut sammen med blant andre Finn (John Boyega) og Poe (Oscar Isaac) for å følge spor som skal lede dem videre. Dette utgangspunktet tar våre helter på kryss og tvers av galaksen for å finne diverse personer og gjenstander de trenger for å komme videre, omtrent som i et dataspill av litt eldre dato.
Det er kanskje ikke den mest originale og interessante måten å drive handlingen fremover på, og litt for ofte virker den å være skapt etter en innfallsmetode som avhenger av rene tilfeldigheter.
Underveis utdypes i det minste noen av hovedpersonenes historier, hemmeligheter og motiver. Man blir også grundig underholdt med morsomme figurer og actionfylte situasjoner i spennende omgivelser som det absolutt lukter «Star Wars» av.
Anmeldelse: «Tunnelen» er en klaustrofobisk neglebiter
De som syntes at den forrige filmen, «The Last Jedi», var for mørk og depressiv, vil sette pris på en langt lystigere tone i «The Rise of Skywalker», selv om dette gjør at hele trilogien fremstår litt identitetsforvirret.
Her underholdes vi med kvikke figurer, kjappe replikker og en historie som stadig er på farten. Dette gir imidlertid filmen en episodisk struktur som ikke alltid fungerer like godt som helhet.
Noen av historieelementene har ikke den tiltenkte emosjonelle slagkraften, noen av de kjente figurene har relativt lite å gjøre, noen av de nye får ikke nok tid til å gjøre seg særlig bemerket (spesielt Keri Russell som Zorii Bliss) og de mest detaljorienterte tilhengerne vil finne en del negativt å pirke i.
Udiskutabel underholdningsverdi
«The Rise of Skywalker» er en morsommere film enn «The Last Jedi», som ikke falt like godt i smak hos alle, men den er ikke nødvendigvis bedre. Rian Johnson hadde tydelige kunstneriske ambisjoner med sin film, mens J.J. Abrams helst vil være en fargesprakende sirkusdirektør, akkurat som i «The Force Awakens».
Det gir en udiskutabel underholdningsverdi, men samtidig strever filmen med å balansere historiens emosjonelle kjerne med rekken av jaktscener, lasersverd-kamper, romslag og det stadige påfyllet av humor.
Selv når sentrale figurer ser ut til å stå foran en sikker død, sprer de om seg med vittige kommentarer, tilsynelatende vel vitende om at en plutselig redning helt sikkert er rett rundt hjørnet. Abrams nekter å la filmen bli for mørk, men det underkommuniserer det figurene risikerer og går på bekostning av det vi skal føle for dem.
Anmeldelse: «Flukten fra Øst-Tyskland» gjør mørke historiske realiteter til god underholdning
Det mystiske båndet mellom Rey og Kylo Ren utforskes nærmere i denne filmen, og er historiens mest interessante konflikt gjennom godt spill av både Daisy Ridley og Adam Driver. Dragningen mellom det gode og onde har alltid stått sentralt i «Star Wars», og gir noen sterke øyeblikk også i denne siste filmen.
Det som spiller best på hjertestrengene, er å se Carrie Fisher i levende live. Hun døde lenge før innspillingen av denne filmen, men dronning Leia har likevel et tydelig nærvær her, takket være kløktig bruk av ubrukte opptak fra de to foregående filmene.
Det er av og til åpenbart at Abrams har måttet ty til snarveier for å komme i mål med Leias historie, som for eksempel å la en annen figur fortelle hva Leia tenker, føler og planlegger. Det er likevel bedre enn alternativet, nemlig at Leia ikke var med i like stor grad eller i det hele tatt.
Mye å fordøye
Filmen skuffer definitivt ikke når det gjelder form og uttrykk. Rent visuelt er dette et storslagent romeventyr som ser fantastisk flott ut gjennom Dan Mindels kameralinse, kombinert med lekkert effektmakeri av ypperste sort.
Også lydsporet imponerer, med en enorm dynamikk mellom de stille stundene og det kraftige trykket i flere slagscener.
Det er dessuten følelsesladet å høre John Williams sine siste komposisjoner til en Star Wars-film, selv om høydepunktene igjen er de mange vinkene til hans klassiske temaer fra de eldste filmene.
Anmeldelse: «Frost II» er et spennende, fargesprakende og musikalsk eventyr
«Star Wars: The Rise of Skywalker» er relativt mye å fordøye, og har mange detaljer og referanser som krever flere gjennomsyn. Heldigvis har filmen et ganske høyt gjensynspotensial.
Filmen er ikke perfekt, og sliter litt med å få absolutt alle endene til å møtes på en naturlig måte, men det historien har av feil og mangler, oppveies av en evne og vilje til å underholde med figurer og situasjoner med rot i seriens styrker og tradisjoner.
Den har også noen rørende sekvenser som knytter bånd mellom nytt og gammelt i sagaens ånd, samtidig som det legges ut noen tråder som kan følges videre, om Lucasfilm skulle ønske det.
«Star Wars: The Rise of Skywalker» skal riktignok være et punktum, og om det virkelig er slik, er dette en konklusjon man kan leve godt med.
NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen under anmeldelsene og listene på Filmpolitiets Instagram-konto.
Les mer om årsaken her.
