Bare for å ta det med én gang – Netflix sin nye storsatsing «The Witcher», er ingen ny «Game of Thrones». Sånn, da var det ute av verden.
Men er dette en velfungerende eventyrserie som underholder og engasjerer? Ja. Og nei. Kommer spill- og bok-fansen til å elske serien? Definitivt ja!
«The Witcher» ser bra ut. Henry Cavill imponerer med sine sverdsvingende ferdigheter, og seriens kostymer og kulisser er åpenbart av påkostet sort.
Dessverre bruker serien altfor lang tid på å bygge opp spenning og engasjement for det som skjer. Jeg rakk å kjede meg før det ble spennende.
Spillanmeldelse: «The Witcher 3: Wild Hunt» – Et polsk mesterstykke.
Nådeløse monsterjegere
«The Witcher» er opprinnelig en bokserie, skrevet av den polske forfatteren Andrzej Sapkowski, og er nok for mange blitt kjent gjennom CD Projekt REDs populære spill.
Vi befinner oss i et eventyrunivers der det meste av fabeldyr og monstre virkelig eksisterer. Her beskytter monsterjegere kalt «witchere» menneskene mot de mange uhyrene som vandrer på jordas overflate – mot betaling, selvfølgelig.
Witchere blir skapt gjennom magi og nådeløs trening. Med sine unaturlige krefter og alt annet enn en ni-til-fire-jobb, er de både fryktet og forhatt. Kun i den ytterste nød velger folk å benytte seg av deres tjenester.
Serie: «The Dark Crystal: Age of Resistance» – Et eventyrlig mesterverk.
Mange nikk til fansen
I dette ugjestmilde universet følger vi monsterjegeren Geralt of Rivia, spilt av Henry Cavill. Han får livet sitt snudd på hodet når skjebnen griper inn og kaster ham sammen med en mektig, men stormfull magiker og en ung prinsesse.
Handlingen fortelles i flere tidslinjer, der vi blant annet får se forhistorien til de ulike rollefigurene og hvordan Geralt blir en beryktet witcher. I seriens nåtid følger vi hva som skjer når Geralt møter magikeren Yennefer (Anya Chalotra) og Ciri (Freya Allan), en prinsesse på rømmen.
Netflix-serien tar utgangspunkt i bøkene, men henter også inspirasjon fra spillene. Serieskaper Lauren Schmidt («The Umbrella Academy», «The Defenders», «The West Wing») har sørget for å proppe TV-serien full av godbiter som fansen kan nikke anerkjennende til.
Serie: «His Dark Materials» – Filmatisert med stor kjærlighet.
Stilig sverdsvinging
De tre første episodene i serien er tilsynelatende såkalte «monster of the week»-episoder, der Geralt, Yennefer og Ciri introduseres på hver sin kant.
De to sistnevnte figurene er interessante å følge, men Geralt blir i Henry Cavill sin skikkelse en mutt og brysk fyr blottet for sjarm.
Cavill skal visst være en stor fan av spillserien «The Witcher» og han er åpenbart inspirert av Doug Cockle som har stemmen til Geralt i spillene.
Han har lagt til seg den samme grove stemmen, med lavt toneleie og flatt tonefall. Sammen med manuset som tegner Geralt som en mutt og fåmælt fyr, blir det nesten parodisk.
Når det kommer til de fysiske ferdighetene er det imidlertid ingen tvil om at Henry Cavill innehar de kvaliteter vi forventer av Geralt of Rivia. Det er virkelig gøy å se ham i full utfoldelse som monsterjeger.
De som elsket Cavills nevelading i «Mission: Impossible – Fallout» vil få fullstendig overtenning av kampsekvensene, for de kontrollerte og hardtslående bevegelsene hans er imponerende.
Simpel historiefortelling
På Geralt sin side lider historien av at den lener seg for tungt på folkeeventyrenes fortellertradisjoner.
Historiene om monstrene som må bekjempes og bakgrunnen for det mangler dybde og blir rett og slett for simple for TV-ruta i 2019.
Jeg kjeder meg ordentlig i starten av sesongen. Det er først når de røde trådene som trekkes gjennom fortellingen begynner å samle seg at «The Witcher» klarer å engasjere. Det skjer ikke før i fjerde episode, halvveis i den åtte episoder lange sesongen. Da blir «The Witcher» riktignok ordentlig godt TV-selskap.
Lover godt
Etter hvert som forholdet mellom Geralt og trubaduren og følgesvennen Jaskier får satt seg skikkelig, får vi en trivelig «bromance» som låner både hjertevarme og glimt i øyet til fortellingen.
Joey Batey («Knightfall») og Henry Cavill har god kjemi og jeg koser meg med småkranglingen og det tøysete ordkløveriet, som balanserer ut Cavills stoiske Geralt. Her viser også Cavill at han har et komisk talent.
Når Anya Chalotra også kommer inn i bildet, begynner jeg for alvor å la meg underholde, og mot slutten av femte episode begynner det å svinge nesten like bra av «The Witcher», som Geralt svinger sverdet.
Dette lover godt for resten av sesongen, som til tross for en dårlig start har potensial til å bli et magisk eventyr.
NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen under anmeldelsene og listene på Filmpolitiets Instagram-konto.
