Sjelden har en film greid å være så gjennomført stygg, heslig og vemmelig som «Den gylne hanske». Den er basert på den sanne historien om seriemorderen Fritz Honka, som tok livet av flere kvinner i bydelen St. Pauli i Hamburg på 1970-tallet.
Regissør Fatih Akin («Mot veggen», «Den andre siden», «Soul Kitchen») skildrer en komplett nedrig og stakkarslig figur i et eksepsjonelt brunt og nedkjørt miljø, både i hovedpersonens leilighet og i den slitne, innrøyka og spritdynka baren som bærer filmens tittel.
Man må tåle noen ekle scener der Honka tar livet av sine ofre, men samtidig har filmen en morbid galgenhumor som det er umulig å ikke humre av, selv om man får svært dårlig samvittighet, fordi omstendighetene egentlig er alt annet enn morsomme.
«Den gylne hanske» er slett ikke en film for alle, og man kan absolutt lure på hva som egentlig er poenget med å vise Honkas ugjerninger på film. En klarere kontekst og en mer forklarende bakgrunn kunne gjort det enklere å forsvare dens eksistens.
Fatih Akin har i hvert fall greid å skildre en usmakelig figur i en spesifikk tid på et spesielt sted. Det gjør «Den gylne hanske» til en definitivt annerledes opplevelse som det er verdt å oppsøke, om man har mage til det.
ANMELDELSE: «21 Bridges» er en tøff politithriller med sterke virkemidler
Lokker med seg kvinner hjem
Vi introduseres for Fritz Honka (Jonas Dassler) når han parterer en myrdet kvinne i hans skitne, rotete og overfylte loftsleilighet i 1970. Allerede her settes tonen for en film med noen svært stygge og brutale virkemidler, der ikke alle detaljer nødvendigvis blir vist, men antydes mer enn nok til at man forstår omfanget av grufullheten.
Historien tar opp tråden i 1974, der Fritz vanker på kneipa «Zum goldenen Handschuh» med et slitent klientell som røyker og drikker i ett sett, mens de hører på tårefulle tyske slagere (blant annet en coverversjon av Jacques Brels «Le moribond», kanskje bedre kjent fra den engelske coverversjonen «Seasons in the Sun» med Terry Jacks. Den tyske utgaven i filmen heter «Wir sind jung, wir sind frei», og synges av norske Stein Ingebrigtsen!).
Det er her Fritz kommer i kontakt med kvinner som han av og til greier å lokke med seg hjem med lovnader om mer sprit, selv om både utseendet og personligheten hans ikke akkurat er innbydende. De lar seg ikke engang avskrekke av den stramme, søtlige liklukten som siver ut fra kneveggen i stua. Ikke alle besøkene får en lykkelig utgang, da Fritz har det med å bli eksplosivt rasende, om han ikke får viljen sin.
Det virker ikke som han har noen klare baktanker om å drepe noen av de han tar med seg hjem, det bare blir sånn når høyt alkoholinntak kombineres med svært lav intelligens og totalt fraværende sinnemestring.
Eiendommelige personligheter
Jonas Dassler har gjennomgått en imponerende transformasjon i hovedrollen. I samarbeid med en dyktig maskør og kostymemaker har han skapt en heslig figur som det ikke er helt enkelt å avgjøre om man bare skal føle avsky for, eller også føle litt sympati med. Honka er åpenbart belastet, med svært lav intelligens, et ustabilt sinnelag og et høyt alkoholforbruk, men man ser også tegn til velment godhet og empati i ham.
Persongalleriet rundt ham, både det faste klientellet på «Zum goldenen Handschuh» og kvinnene som blir med ham hjem, er mildt sagt av den glorete 1970-talls varianten som i dag går under merkelappen «bad taste». Det er noen eiendommelige personligheter blant dem, for eksempel den tidligere nazioffiseren som bare kalles Soldat-Nobert (Dirk Böhling), den litt enkle ryddegutten Anus (Simon Görts) eller den markant benesede Nese-Ernie (Lars Nagel).
Blant kvinnene er det spesielt en som blir en interessant figur, nemlig Gerda (Margarete Tiesel), en særdeles stakkarslig skikkelse som også er preget av lav intelligens og høyt spritinntak. Hun blir en slags kjæreste til Honka i en periode, fordi hun tar til takke med hva som helst og finner seg i alt han gjør med henne.
Det fortoner seg som et mysterium at både hun og flere andre kvinner ser ut til å tolerere Honkas noe spesielle krav og lyster, men det kan sikkert forklares med den evige flommen av billig sprit.
ANMELDELSE: «Sønner av Danmark» er en velspilt skildring av radikalisering og eskalerende voldsbruk
Spekulativt dramaturgisk grep
Filmen har et mellomparti der Honka faktisk forsøker å forbedre seg, kutter ut all alkohol og får seg en ordentlig jobb som sikkerhetsvakt i en kontorbygning, der han blir venn med rengjøringsdamen Fru Denningsen (Katja Studt). Da får man et merkelig håp om at det skal gå bra for ham til slutt, selv om det er en håpløs innstilling, historiens tidligere hendelser tatt i betraktning.
Når Honka sklir ut i spriten igjen, og hans voldsomme tendenser på nytt gjør seg gjeldende, benytter historien seg av ei ung jente som et litt billig og spekulativt dramaturgisk grep. Den unge, vakre blondinen Petra (Greta Sophie Schmidt) brukes som en sterk og klar kontrast til de slitne kvinneskikkelsene som Honka vanligvis lokker til seg, som alle er enten gamle, ensomme, alkoholiserte eller ulykkelige, eller som oftest en kombinasjon av flere av delene.
Det er nok meningen at vi skal la oss forferde ekstra mye av at unge jenta havner i Honkas søkelys. Akkurat denne delen kunne Fatih Akin ha spart seg for, fordi det sannsynligvis (med forbehold) er en oppdiktet situasjon uten større verdi for den øvrige historien.
Det er nok de som vil synes at Akin kunne ha spart seg for mye mer i denne filmen, og at den tramper på ofrene.
Regissøren virker mer interessert i å vise frem Fritz Honka som en motbydelig figur enn å forklare ham, selv om visse opplysninger underveis kan gi inntrykk av at han er et slags avfallsprodukt av det tyske samfunnets kollaps etter andre verdenskrig. Man kunne ønske at Akin gikk dypere inn denne materien for å skape en større forståelse for hva som skapte Honka.
«Den gylne hanske» er en enerverende og forstyrrende tidskapsel som skildrer grufulle hendelser i et tragisk miljø med en skittenbrun tidskoloritt du sent vil glemme. Til tross for filmens svakheter og det moralske forfallet den representerer, greier jeg ikke å ignorere de åpenbare kvalitetene, selv om jeg kanskje burde.
Dette er som å se det smakløse fra «The Greasy Strangler» kombinert med det groteske fra «Henry: Portrait of a Serial Killer». Hvor mange filmer kan du si det om?
NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen på Filmpolitiets Instagram-konto.
