Det er trist å se en film som «The Grudge». Her har mange krefter og ressurser blitt brukt på noe som dessverre er en totalt unødvendig nyinnspilling av den japanske originalen, «Ju-On» fra 2002. Den nye versjonen er kjedelig, uinspirert og uoriginal.
Det verste er at det allerede finnes en amerikansk nyinnspilling som faktisk ER god, nemlig «Forbannelsen – The Grudge» fra 2004. Regissør Takashi Shimizu lagde nemlig begge. Nå har regissør og manusforfatter Nicolas Pesce flyttet handlingen til USA, men skrekken har blitt igjen i Japan.
Den nye «The Grudge» er kun egnet til å skremme nybegynnere. Selv om du bare har sett et par-tre filmer i samme sjanger de siste åra, vil du kjenne igjen alle de slitne skrekktriksene og oppbrukte grøssergrepene. Derfor er dette dessverre et feilslått forsøk på å lage en amerikanisert oppdatering av en mye bedre film.
ANMELDELSE: «1917» er en fotografisk, scenografisk og fortellerteknisk bragd
Flytter forbannelse fra Japan til USA
Filmen starter i Tokyo, der Fiona Landers (Tara Westwood) avslutter oppdraget som hjelpepleier hos en japansk familie og reiser hjem til mann og barn i USA.
(Akkurat hvorfor hun skulle være adskilt fra familien sin på grunn av en lavtlønnet stilling på den andre siden av kloden blir aldri diskutert. Ei heller hvorfor de bare gjenforenes hjemme og ikke på flyplassen, noe som virker mer sannsynlig og realistisk , men la gå).
Fiona har imidlertid tatt med seg en forbannelse fra det japanske huset på grunn av noe fryktelig som en gang skjedde der.
Et sint spøkelse går løs på familien, og overføres deretter til eiendomsmeglerne Peter og Nina Spencer (John Cho og Betty Gilpin), videre til det eldre ekteparet Faith og William Matheson (Lin Shaye og Frankie Faison) og til slutt til politietterforskerne Goodman (Demián Bichir) og Muldoon (Andrea Riseborough).
Mysteriet avdekkes gradvis
Denne historien fortelles ikke kronologisk, men stykkevis og delt, og dette er filmens fremste kvalitet. Den avdekker mysteriet gradvis ved å hoppe frem og tilbake i tid mellom de ulike historietrådene, og det fungerer godt.
Filmen har også noen dyktige skuespillere som strengt tatt fortjener bedre materiale, spesielt Demián Bichir («Che – Argentineren», «Che – Geriljalederen», «A Better Life» (som han ble Oscar-nominert for), «The Hateful Eight») og Andrea Riseborough («Oblivion», «Birdman», «Bloodline», «Nocturnal Animals»).
Det er spesielt trist å se en av amerikansk skrekkfilms førstedamer, Lin Shaye («A Nightmare on Elm Street», «Insidious») i en film som rett og slett ikke holder mål. Det er nesten enda tristere at to av de mest sentrale produsentene er ringrevene Sam Raimi og Rob Tapert, som blant annet står bak de legendariske «Evil Dead»-filmene.
ANMELDELSE: «The Lighthouse» byr på sterk, original og kompromissløs havskrekk
Forutsigbar skremming
Hovedproblemet er at regissør Pesce benytter seg av den samme gamle «jump scare»-taktikken man har sett i utallige filmer, og den er ikke engang spesielt skremmende.
Enten det skvettes i dusjer, badekar eller trange garderobeskap, er skremmingen så forutsigbar at det aldri har den tilsiktede effekten.
«The Grudge» holder grei standard når det gjelder foto, klipp, scenografi og lydlegging, men har ingen friske grep, effektive grøss eller originale visuelle effekter.
Det er ikke et godt tegn når man omtrent gjesper seg gjennom handlingen og sjekker klokka litt for ofte. Hopp for all del bukk over denne filmen, og se enten «Ju-on» eller «Forbannelsen – The Grudge» istedet.
