«De usedvanlige» er skrevet og regissert av Éric Toledano og Olivier Nakache, duoen bak storsuksessen «De urørlige» (2011). De beveger seg nok en gang blant pleiere og pleietrengende, bare i større skala.
Dette er et velment stykke sosialrealisme om hverdagsheltene som tar vare på autister som ingen andre kan eller vil håndtere. Filmen belyser effektivt hvilke utfordringer som ligger i dette, og hyller de idealistiske hjelperne på en måte som virker fortjent og betimelig.
Det kan være utmattende å se hvilken tålmodighet og utholdenhet som kreves i dette arbeidet, spesielt når det er svært vanskelig å se noen målbar fremgang. Filmen gir overbevisende eksempler på hvor store ressurser som kreves for ørsmå seire, og man kan bli desillusjonert av mindre.
«De usedvanlige» er god i sine miljøskildringer og kvaliteten på skuespillet er høyt, men har noen feilskjær på manusfronten som hindrer den fra å være strålende.
ANMELDELSE: «Den skjønne tiden» er en godhjertet film om gammel kjærlighet som ruster
Bruno (Vincent Cassel) og Malik (Reda Kateb) leder hver sin hjelpeorganisasjon i Paris, men samarbeider med hverandre på daglig basis. Problemet er at ingen av organisasjonene er autoriserte, og benytter seg i tillegg av ufaglært arbeidskraft.
Nå blir de satt under lupen av to statlige inspektører (Frédéric Pierrot og Suliane Brahim) fra IGAS (L’Inspection generale des affaires sociales), som stiller harde spørsmål rundt driften, samtidig som Bruno og Malik stadig må slukke branner rundt vanskelige pasienter som ikke har noe annet sted å gå.
Filmen forteller også hvordan de tar inn vanskeligstilt ungdom til å jobbe for seg, her eksemplifisert ved Dylan (Bryan Mialoundama), som får noen harde leksjoner om plikt og ansvar i arbeidslivet.
Både sjarmerende og frustrerende
«De usedvanlige» beskriver enkelt og direkte hvilke utfordringer jobben medfører, både på profesjonelt og personlig plan. De er underbemannet, har for lite midler og for liten plass til å yte hjelpen de føler er nødvendig.
Spesielt Bruno beskrives som en ekstremt travel person som stadig er på farten mellom oppdrag, mens han konstant er på telefonen for å finne nye nødløsninger.
Toledano og Nakache skildrer disse arbeidsdagene som en endeløs rekke av motgang, kun avbrutt av enkelte solskinnsepisoder, og man må bare beundre Brunos standhaftighet og pågangsmot, selv om man gjerne skulle ha visst mer om opphavet til hans engasjement.
Den mest interessante historietråden omhandler hans lange samarbeid med autisten Joseph, glimrende spilt av Benjamin Lesieur, i flere fine scener som inneholder både filmens mest sjarmerende og frustrerende øyeblikk.
ANMELDELSE: «Locke and Key» er fantasifull fantasy som mangler brodd
Filmen gjør et svært halvhjertet forsøk på å skildre noen av hovedfigurenes kjærlighetsliv, eller rettere sagt mangelen på ett. Venner og kollegaer av Bruno prøver å få ham til å møte kvinner med jevne mellomrom, og på et tidspunkt er han på en «blind date», men må stikke på grunn av en krise på jobben.
Når han få dager etter blir spurt av kollegaen som arrangerte møtet om hvordan det egentlig gikk, kan hun samtidig opplyse at venninnen i mellomtiden har møtt en annen og skal forlove seg, noe som virker lite troverdig innenfor et så kort tidsrom.
Samtidig er Dylan betatt av språkpedagogen Ludivine (Lyna Khoudri), og det legges opp til noe mellom dem som det aldri blir noe mer av. Hvorfor ha dette med i filmen i det hele tatt, om det ikke skal brukes til noe?
ANMELDELSE: «To All The Boys: P.S. I Still Love You» er enda mer klisjéfylt enn forløperen
Utfordrende å engasjere seg i alt
Miljøskildringen i filmen virker i det store og hele svært realistisk. Kanskje nettopp derfor stikker noen situasjoner seg veldig ut.
I en lengre episode må hele teamet legge ut på leting etter en pasient som greier å stikke langt av gårde, selv om han beveger seg svært langsomt, og til tross for at hjelpepleieren er på plass kun et minutt etter det tidligst mulige tidspunktet pasienten kan ha forlatt rommet.
Det er forståelig at scenen er ment å beskrive det uforutsigbare som kan skje når man jobber med vanskelige pasienter, men den virker også lite sannsynlig.
I kjølvannet av hendelsen blir også Bruno arrestert, uten at det blir forklart hva årsaken kan være, og hvilken lov han eventuelt har brutt. Slike detaljer gjør det utfordrende å engasjere seg i alt filmen vil at man skal la seg provosere av.
ANMELDELSE: «Sonic The Hedgehog» er ganske morsom, og – viktigst av alt – fartstfylt
«De usedvanlige» er kompetent skrevet og regissert, mens Vincent Cassel («Hatet», «Irreversible», «Black Swan», «Jason Bourne») og Reda Kateb («Profeten», «Zero Dark Thirty», «Django») spiller med rutinert oppriktighet, og gjør Bruno og Malik til figurer man umiddelbart får sympati for.
Filmen er kanskje litt for opptatt av å fremstille hovedfigurene som lytefrie helter, og det hadde vært interessant med mer friksjon i personkarakteristikkene. De er imidlertid basert på to ekte personer, Stéphane Benhamou og Daoud Tatou, som man får møte i videoklipp før rulleteksten.
Det er åpenbart filmskapernes hensikt å gi dem støtte og godvilje, hvilket de helt sikkert fortjener. Filmen kunne vært et hakk bedre om deres personlige forhold enten ble utdypet nærmere, eller fjernet helt fra historien, slik at fokuset på arbeidet deres kunne rendyrkes.
Noen få logiske utfordringer hemmer også, men «De usedvanlige» er en sympatisk film om mennesker som utfører en jobb resten av samfunnet ikke vil ta på seg.
