«Fjols til Fjells» er oppfølgeren til filmklassikeren med samme navn fra 1957, og den lener seg tungt på 80-tallskomedien «Weekend at Bernie’s», men den klarer ikke å overgå inspirasjonskildene i hverken humor, historiefortelling eller kreative krumspring.
Herbert Nordrum er en dyktig komedieskuespiller som innledningsvis får ganske mye ut av hovedrollen som den sta og påskeentusiastiske portieren Poppe – barnebarnet til Leif Justers original.
Dessverre kaver Nordrum rundt i et manus og en påskesetting som er fult av enkle løsninger, enkle vitser og få minneverdige høydepunkt.
ANMELDELSE: Sonic The Hedgehog – Humoren er like enkel som handlingen
Død og forviklinger
Når hotelldirektør Blom (Nils Vogt) får hjertestans like før påsken, velger Poppe og hans nærmeste kolleger å holde dødsfallet hemmelig.
Staben vil nemlig veldig gjerne ha sine påskebonuser, og et død sjef vil forstyrre både påskestemning og svenske eiere. Så da blir det likskjending, misforståelser og rikelig med nødløgner.
Dette utgangspunktet åpner for et ras av forviklinger, og drevne skuespillere som Nader Khademi og Anette Hoff flankerer Herbert Nordrum i flere humreverdige tåpeligheter.
Beste birolle, i kategorien «gjenkjennelige type», går til Christian Skolmen som er treffsikker og god i rollen som den snyltende hyttenaboen Bård.
Humoren og poengene i «Fjols til Fjells» er av den brede og folkelige sorten som vil treffe greit hos et publikum som er veldig glad i norske situasjonskomedier på film og TV.
Men manusforfatter Karsten Fullu og regissør Petter Holmsen går altfor ofte for det lettvinte og det opplagte, og duoen burde fått mye bedre og morsommere fjolleri ut av denne settingen og dette skuespillerensemblet.
ANMELDELSE: Homeland S08 – Kan bli en av seriens beste
Får ikke sving på påskestemningen
En god høytidsfilm er avhengig av gode miljøskildringer for å sette stemningen, og det har ikke «Fjols til Fjells».
Det ropes «Ludo», «Kvikk Lunsj» og «appelsin», opptil flere ganger. Men selv om påskeordene er på plass, så klinger de hult.
Påskestemningen ligger kun på overflaten. Den er redusert til slagord og polerte scener hvor «Pinne for landet» lydlegger generisk afterski i bakken.
Regissør Petter Holmsen tar oss aldri med bak fasaden til hverken festglade ungdomsgjenger, skiturister eller de velfriserte eksteriørbildene fra fjell, hotell og bakke. Derfor blir dette en flat påskefilm.
Den har nok vitser til å underholde et disponert publikum i kinosalen, men den er for glatt og tam til å feste seg.
