Filmfestivalen i Berlin (NRK): Pixar har en egen evne til å røre oss med sine fantasifulle eventyr. Dette er absolutt tilfellet med «Fremad», en fortryllende fortelling der det aller meste stemmer.
Den tar oss med på en begivenhetsrik reise gjennom en magisk verden sammen med to brødre, samtidig som den handler om savn, kjærlighet og familiebånd på en måte som mange vil kunne relatere seg til.
Det er imponerende hvordan regissør Dan Scanlon får meg til å bry meg om et knippe animerte figurer, men de er så presist skrevet og godt designet at det er lekende lett å få sympati for dem og identifisere seg med dem.
«Fremad» er kanskje ikke like genial og nyskapende som Pixar-klassikere som «Toy Story», «Monsterbedriften», «Oppdrag Nemo» og «WALL-E», en nesten urettferdig sammenligning, men den er makeløst morsom og endeløst underholdende, og fortjener å bli en betydelig suksess.
LES: Sigourney Weaver startet Berlinalen
Må legge ut på farefull reise
Filmen handler om alvebrødrene Ian (Tom Holland) og Barley (Chris Pratt). De bor i en verden ganske lik vår egen, bare bebodd av alver og andre eventyrlige skapninger som med tiden har glemt sine magiske krefter.
På Ians 16-årsdag får brødrene en felles gave fra faren som døde før Ian ble født, en tryllestav og en formel som kan mane ham frem for en dag.
Det første forsøket fungerer bare sånn halvveis, bokstavelig talt, og brødrene må legge ut på en farefull reise for å finne en magisk føniksstein og fullføre trylleformelen innen 24 timer har gått.
Moren Laurel (Julia Louis-Dreyfus) aner at guttene hennes er i fare, og legger i vei etter dem sammen med den bevingede sverdsvingeren Manticore (Octavia Spencer).
Mye moro å finne i detaljene
Filmen er full av både store og små hendelser fra start til slutt, der hovedtrekkene selvsagt er viktigst, men det er også mye moro å finne i detaljene. Det aller meste er preget av glimrende skrevet dialog, flere innovative fortellergrep og handlingsmettet action.
Som i de fleste andre gode filmer handler det selvsagt ikke bare om det skjer på overflaten. Mye av gleden ved «Fremad» handler om hva figurene føler, hvordan de utvikler seg underveis og hva de lærer om seg selv på reisen.
Enhver som har vært 16 år og usikker på seg selv, sin plass i flokken og sine fremtidsutsikter, kan kjenne seg igjen i den nydelige figurskildringen av Ian.
Den noe eldre Barley fremstår i utgangspunktet som en tankeløs rabbagast og filmens store komiske beholdning, men også han vil avdekke dypere sider av seg selv som fremstår ekte og troverdig i kontekst av historien. Det litt kronglete forholdet mellom brødrene gir filmen et hjertelag som varmer og beveger.
ANMELDELSE: «Fjolls til fjells» er ikke påskefjollete nok for påskefjellet
Tuftet på tidløse elementer
«Fremad» er veldig god i måten den skildrer oppdagelsen av uslitelige bånd, både mellom foreldre og barn og mellom brødre.
Den er oppriktig i fremstillingen av savnet av en farsfigur, og adresserer til og med det betente og uavklarte forholdet som kan oppstå mellom barn og en forelders nye kjæreste, her personifisert ved politibetjent Colt Bronco (Mel Rodriguez), en slags kentaur med en bakpart som stadig er i veien.
Pixar har selvsagt hatt stor suksess med enda bedre filmer på samme tematiske felt tidligere, først og fremst med «Oppdrag Nemo», men også «Toy Story»-filmene handler delvis om savn, tilhørighet og fremtidsangst.
«Fremad» er tuftet på tidløse elementer som Pixar vet fungerer godt, og kan derfor ikke ansees som et sjansespill, men selv om det grunnleggende er basert på velprøvde valg, er det mye rom for lek og eksperimentering innenfor de etablerte rammene, og her har Dan Scanlon og den rutinerte staben virkelig lekt og eksperimentert.
Resultatet er en fortreffelig animasjonsfilm som treffer både hjerterota, lattermuskelen og underholdningsnerven.
(Anmeldelsen er basert på den engelskspråklige versjonen av filmen)
