Clint Eastwood («Gran Torino», «American Sniper») er ute med ny film sentrert rundt amerikansk kultur, denne gangen basert på den sanne historien om det kjente terrorangrepet i Centennial Park i 1996.
«Richard Jewell» sentrerer seg rundt regelrytteren med samme navn. Jewell var sikkerhetsvakten som oppdaget en bombe under konserten i forbindelse med sommer-OL i 96.
Han ble først hedret som en helt, men gikk raskt over til å bli hovedmistenkt i heksejakten av en etterforskning som fulgte.
Dette er en virkelig historie om en mann som ønsket å være helt, blodtørstige FBI-agenter som trengte noen å klandre og æresyke journalister som brydde seg mer om å selge aviser enn om sannheten.
Filmen har en tradisjonell fortellerstil. Den er lineær, med noen spenningstopper og følelsesladde forløsninger. Den gir oss et interessant innblikk i hendelsen og noen av personene den rammet.
Overraskende nok, føles ikke filmen lang ut, og det til tross for at den varer i drøye to timer.
ANMELDELSE: De usedvanlige – Velment sosialrealisme med noen feilskjær
Stjernene bærer filmen
Filmen bæres av velskrevne rollefigurer og skuespillerprestasjonene som skaper dem. Den har et imponerende rollegalleri, med Sam Rockwell, Kathy Bates og Jon Hamm i sentrale roller.
Bates var Oscar-nominert for hennes tolkning av Bobi Jewell, Richards mor, og det er ikke vanskelig å se hvorfor.
Hennes moderlige frykt og ubetingede kjærlighet, portretteres mesterlig av Bates.
Rockwell stjeler showet som Jewells advokat. Han er hard og streng, men har et stort hjerte og en ømhet for Jewell. Rockwell viser igjen at han er blant Hollywoods sterkeste skuespillere om dagen.
Hamm er god som alltid, her som drittsekk-FBI-agent med noe å bevise, men uten at figuren virker karikert eller ondsinnet.
Olivia Wilde må også nevnes. Hun spiller parasittjournalist uten grenser eller sans for moralsk kompass, skremmende bra, til tross for at figuren er noe utdatert og simpelt skrevet.
Sist, men ikke minst. Paul Walter Hauser, i hovedrollen som Richard selv, spiller den problematiske, men sjarmerende figuren med overbevisning og tyngde.
ANMELDELSE: Waves – Varmt, nært og hjerteskjærende drama
Tilstrekkelig, men forglemmelig
«Richard Jewell» blir, i likhet med andre Eastwood-filmer, noe i overkant USA-patriotisk for min smak. Til tross for at den stiller seg kritisk til både FBI og media, så er det Jewell, som i bunn og grunn representerer ekte amerikanske verdier, vi skal heie på.
Det hele blir litt for svulstig. Spesielt når filmen ikke egentlig klarer å si noe interessant om USA. I hvert fall ikke noe som ikke har blitt sagt ofte og bedre før.
Historien om Richard Jewell er absolutt ikke et dårlig valg for kinohelga. Den holder seg spennende hele veien gjennom, med fengslende rollefigurer og et godt manus som er både vittig og følelsesmessig treffende.
Den blir noen ganger i overkant manipulativ med åpenbar tårejakt i form av følelsesladde øyeblikk lagt over emosjonell musikk. I det hele funker filmen derimot godt, og den er verdt tiden den krever.
Med «Richard Jewell» får du akkurat det du forventer, og kanskje akkurat det du trenger, en kald februarkveld. Noe godt og komfortabelt, spennende nok til å stå som kveldens underholdning, men så forglemmelig at du innen neste helg, ikke husker å ha sett den.
