«Sminkekrigen» er en sentimental vennskapskomedie som hverken er morsom eller sentimental. Den er like dårlig gjennomført som oversettelsen av filmens originale tittel «Like a Boss».
Mye av skylden kan kanskje tildeles de uerfarne manusforfatterne Sam Pitman og Adam Cole-Kelly.
Filmen har en uengasjerende og overtydelig fortellerkurve, og preges av flat dialog, humor som aldri treffer og overkarikerte rollefigurer som lener mot det smakløse.
Litt hjelp får de av den mer rutinerte regissøren Miguel Arteta («The Good Girl», «Youth in Revolt») som sørger for at filmens uttrykk ikke blir like krise som dialogen.
ANMELDELSE: Klisjébegeret renner over i «To All The Boys: P.S. I Still Love You».
Usminket plott
I «Sminkekrigen» skal vi igjen få lære at vennskap er viktigst.
Rose Byrne og Tiffany Haddish spiller de to bestevenninnene Mel og Mia som eier et sminkemerke sammen. De har bygget seg opp en stor gjeld, og for å redde bedriften sin må de slå seg sammen med sminkemogulen Claire Luna (Salma Hayek).
Men den nye partneren har en (ikke så veldig) skjult agenda, og det bunnsolide vennskapet til Mel og Mia begynner å vakle.
Overtydelig plott med forutsigbare konflikter og gjennomgående dårlig dialog ødelegger enhver relasjon til hovedfigurene i filmen. Filmens forsøk på sentimentale øyeblikk skal få venninnehjertene til å banke, men fremkaller ikke annet enn et oppgitt «resting bitch face» hos meg.
I tillegg prøver filmen seg på «Bridesmaids»-lignende humor med situasjonskomikk, puppevitser og en vaginaformet kake.
Marginene er små for at slik humor skal fungere. I «Sminkekrigen» gjør den ikke det.
ANMELDELSE: Norrøn mytologi og storslåtte naturkulisser i «Torden».
Oversminkede rollefigurer
«Sminkekrigen» spiller på overkarikerte rollefigurer som en del av sin humor.
Spesielt Jennifer Coolidge (for mange kjent som «Stifler’s mom») og Salma Hayek har fått utlevert roller hvor stereotypiene står på rekke og rad.
Usmakelige vitser på egne puppers vegne blir levert flatt og humørløst, og det er vanskelig å vite om det er skuespillerne eller manusforfatterne som har skylden her.
Istedenfor å få den komiske effekten som er tiltenkt, mister figurene troverdighet og humoren grenser mot det smakløse.
Det eneste høydepunktet i filmen er når Billy Porters rollefigur Barret får sparken fra sminkebutikken. Porter leverer som vanlig herlig attityde og ekstravaganse. Heldigvis er scenen å se i filmens trailer, så du slipper å se resten av filmen for å få det med deg.
Det finnes ikke nok concealer i verden til å redde denne sminkekrisen.
