Mariken Halles kunstfilm «Vi er her nå» følger en barselgruppe gjennom et år i livet.
For en 24-åring som ikke kunne tenke seg noe mer fryktinngytende enn å få barn akkurat nå, var denne filmopplevelsen en utfordring.
Å være med i en barselgruppe, der alt som blir snakket om er babyer og jobb, er noe av det verste jeg kan tenke meg. Det å da gjeste noen andres barselgruppe, blir nærmest marerittaktig. Kanskje det er poenget?
Halles originalitet og særegenhet er forfriskende, selv om jeg ikke synes hun har gitt meg en fornøyelig kinoopplevelse. Det har hun jo heller ikke lovet.
ANMELDELSE: Gunda – Briljant dokumentar med poetiske kvaliteter.
River i meg
Jeg sliter med å anmelde «Vi er her nå». Filmen river i meg.
Jeg elsker at Mariken Halle utfordrer filmmediet ved å bryte med sjangerkonvensjoner og form. Det er gjøres til den grad at jeg en ganske god stund ikke skjønner om det er en dokumentar eller en spillefilm.
Det er vanskelig og frustrerende å se denne filmen.
Regissøren tvinger meg til å revurdere hva en spillefilm egentlig er. Hva slags forventninger kan man ha til historiefortellingen? Hva kan man kreve som seer?
Noen naturlig historieark får vi i hvert fall ikke her. Med lite forløsning, få oppklaringer og mye forvirring, funderer jeg lenge og grundig på hva som egentlig skjer og sies. Jeg går faktisk store deler av filmen og lurer på hvilket barn som tilhører hvem.
ANMELDELSE: De usedvanlige – Velment sosialrealisme med noen feilskjær.
Absurd realisme
«Jeg er her nå» spiller på absurditeter, plottet inn i realisme. Det er mye symbolikk å tolke, og filmen krever en del av seeren. Den kunne hatt godt av å være litt mer tilgjengelig. For mange, meg selv inkludert, kan det bli så krevende at vinninga går bort i spinninga.
Scenene er fragmenterte og delvis improviserte. Det gjør at samtalene og situasjonene oppleves som ekte. Ofte så ekte at det blir uinteressant.
Noen ganger blir det på den annen side så subtilt og virkelighetsnært at det funker.
Filmen har noen gode, humoristiske dialoger. Spesielt liker jeg øvre middelklasseskildringen der man blant annet må unnskylde valg av Prior-kylling til fordel for mer prektige alternativer.
ANMELDELSE: Aldri voksen – Greit påfyll for dem som koser seg med småkleine familiekomedier.
Til frustrasjon og begeistring
Det kuleste med filmen eksisterer i de små øyeblikkene: de ømme og nære bildene av barn og foreldre, av foreldre som støtter seg på hverandre og av barn som spiser jord – glimt inn i de vanligste og de vanskeligste aspektene ved å være voksen.
Disse øyeblikkene er så fine og fanger noe skikkelig ekte, men det blir for flyktig, for svevende til at det funker som spillefilm.
Jeg kan ikke anbefale alle å se «Vi er her nå», men den har allikevel fylt meg med en slags begeistring. Jeg likte ikke denne filmen. Faktisk mislikte jeg den ganske sterkt. Den er ubehagelig og frustrerende.
Jeg synes det tidvis var uutholdelig å se på. Og det er det jeg kjenner at jeg liker.
Det er i slike tilfeller at terningen blir ekstra vanskelig å sette. Denne filmen lar seg ikke begrense til én av terningens seks firkanta flater. Når jeg likevel må lande, faller jeg på en forvirra firer.
