Kokain har hovedrollen i Stefano Sollimas («Suburra») nye spenningsdrama «Zero Zero Zero».
Og som i mafiaserien «Gomorrah», samarbeider regissøren med forfatter Roberto Saviano for å gi serien røtter i virkeligheten. Serien er dramatisert basert på Savianos bok med samme navn fra 2013.
Med saftige miljøskildringer, et fascinerende rollegalleri, hardtslående brutaliteter og et skarpt fokus viser Sollima fram hvor kompleks og omfattende kokainens reise er i dagens globale marked.
«Zero Zero Zero» har ikke den tilsiktede kule og underholdende tonen som gjør serier som «Narcos» så lette å fordøye i store porsjoner. Men den har hypnotisk postrock fra Mogwai, store doser familiedrama og en foruroligende realisme.
ANMELDELSE: Narcos: Mexico – Nytt land, samme oppskrift
En hovedpulsåre i verdens lyssky økonomi
De tre nullene i seriens tittel står som betegnelse for den ypperste kokainkvaliteten – en «zero» bedre enn finsiktet tipo 00-mel.
«Zero Zero Zero» bruker en container med dette reneste kokainet som utgangspunkt for å skildre kokainens viktige posisjon på undersiden av dagens globale økonomi.
I Mexico følger vi kartellsjefer, fabrikkarbeidere og etterforskende militære styrker. I USA sitter en shippingsjef som trenger kokainpengene for å holde familiebedriften flytende. Og i Italia kan en container kokain både velte og skape mafiasjefer.
ANMELDELSE: Homeland S08 – Kan bli en av seriens beste
De to første episodene bruker tiden på etablere rollegalleriene og de ulike konfliktene på de ulike stedene.
Det er alltid lekkert filmet og velspilt, men for noen kan de lange tagningene, de lett filosofiske fortellerstemmene og det seigt pulserende lydsporet bli en tålmodighetsprøve.
Men tålmodigheten belønnes. Etter et par episoder, når handlingen og rollegalleriet begynner å henge mer sammen, er det som å følge tre spennende krimserier på en gang – magekriblende godt skrudd sammen av tilbakeblikk og flettverkshistorier som elegant kobles sammen av nøkkelscener.
Realisme og stilisert vold i skjønn forening
«Zero Zero Zero» oppleves å ha en vesentlig grad av realisme i sin portrettering av kokainens rolle og omgivelser.
Den troverdigheten kommer hovedsakelig fra Roberto Savianos journalistiske kildemateriale, men den underbygges også av en sober stil i mange av seriens dialogdrevne scener.
Men dette er ikke en serie som er redd for å dra på med stiliserte virkemidler, og denne blandingen av italiensk mafiadrama, meksikansk narkoaction og internasjonal finansthriller er dynket i regissør Stefano Sollimas foretrukne malingsspann.
For selv om manusforfatterne Leonardo Fasoli og Mauricio Katz også står som serieskapere, og flere regissører hjelper til med episodene, så har «Zero Zero Zero» mange av Sollimas signaturtrekk.
ANMELDELSE: Suburra – Flerrer som en fyrstikk gjennom den svarte storbynatten
Mørke flater, glidende kamerabevegelser og velplasserte lyskilder med stemningsskapende farger er en sentrale i seriens uttrykk.
Blodsutgytelsene skildres både gjennom scener som er primitivt ekstremvoldelige og mer poetiske og dvelende sekvenser i sakte film.
Og som i Sollimas flerrende mafiafilm «Suburra», er musikken en viktig del av grunntonen i filmen, og flere ganger blandes Mogwais mektige instrumentalrock inn i reallyden og kolorerer opplevelsen av dialog og miljøskildringer.
Det er et formspråk som ofte er helt på grensen til å bli «harry», men som fenger i sitt gjennomførte uttrykk. Og gjennom denne stålkontrollen på publikums opplevelse av lyd, farger og rom har «Zero Zero Zero» et effektivt virkemiddel for å forsterke fokuset i seriens mest intense sekvenser.
Denne uken slipper Netflix sin andre sesong av «Narcos: Mexico», som denne gang tar for seg oppblomstringene av de meksikanske narkokartellene på 80-tallet.
Den historietimen kan gjerne kombineres med «Zero Zero Zero», som gir et poengtert blikk på hva 80-tallets kokainboom har ført til, og hvor vanvittig blodig og utfordrende denne handelsruten har blitt for verdenssamfunnet.
«Zero Zero Zero» har premiere på HBO Nordic 14. februar. Anmeldelsen er basert på 4 av 8 episoder.
