På Blu-ray/DVD/strømming: Woody Allens siste film fikk en trang fødsel. «A Rainy Day in New York» ble opprinnelig laget i 2018 for Amazon, men de trakk seg da 25 år gamle overgrepsbeskyldninger, som Allen kategorisk har avvist, fikk ny kraft i #metoo-æraen.
Flere av filmens skuespillere, blant annet Timothée Chalamet og Rebecca Hall, har i ettertid uttrykt anger for at de har jobbet med Allen. Dette var en kommersiell katastrofe for filmen, som fikk svært begrenset distribusjon og kom aldri på kino i Norge.
Når man nå kan kjøpe eller leie den digitalt eller på disk, kan det virke pussig at det vekkes så sterke følelser rundt en film med et så lite kontroversielt innhold. «A Rainy Day in New York» er bare en søt, sjarmerende og ufarlig historie om et kjærestepar som vimser rundt i New York på en regnværsdag, og fremstår som en hyggelig ubetydelighet i Woody Allens karriere.
ANMELDELSE: «Doctor Sleep – Director’s Cut» er enda bedre enn kinoversjonen
Helgeplaner går i vasken
Gatsby (Timothée Chalamet) og Ashleigh (Elle Fanning) drar på en romantisk helgetur til Manhattan, der Ashleigh skal intervjue den kjente regissøren Roland Pollard (Liev Schreiber) for universitetsavisa.
Alle planene deres for resten av dagen går i vasken når Ashleighs intervju utvikler seg til å bli en heisatur gjennom New Yorks filmmiljø, der hun blant annet møter manusforfatteren Ted Davidoff (Jude Law) og filmstjerna Francisco Vega (Diego Luna).
Samtidig møter Gatsby smellvakre Chan (Selena Gomez), lillesøsteren til en gammel flamme, mens han desperat forsøker å unngå at hans mor (Cherry Jones) får vite at han er tilbake i hjembyen.
Som i flere av hans siste filmer, er det grunn til å mistenke Woody Allen for å ha bare satt seg med ved sin gamle skrivemaskin for å skrive et manus basert på en vag idé, uten nødvendigvis et klart mål og en mening.
Han skaper et knippe figurer som er morsomme, ordrike og underholdende, uten at de er fryktelig interessante. Flere av dem virker litt bortkomne, usikre og rotløse, selv om de betraktes som det motsatte fra utsiden.
Når den bejublede regissøren Roman Pollard uttrykker stor bekymring for sin siste film, kan det kanskje være Allens egne erfaringer som ligger bak.
Utfordringene og situasjonene som oppstår underveis kan virke å være basert på en innfallsmetode, der Allen er mer interessert i å skildre miljøer og stemninger enn å fortelle en sammenhengende historie med en klar tematikk.
ANMELDELSE: «Emma» er en pastellfest av en Jane Austen-filmatisering
Drømmebyen serveres på sølvfat
Timothée Chalamet skrur på alt han har av sjarm og kameratekke i denne filmen, der innspillingen foregikk i september 2017, få måneder etter at han fikk gjennombruddet med «Call Me By Your Name». Han er en av årsakene til at «A Rainy Day in New York» fungerer, til tross for manusets springende natur.
Han har en viss kjemi med Elle Fannings litt mindre vellykkede figur, men de har ikke mye spilletid sammen. Fnisende og hikkende Ashleigh virker nemlig mest ivrig etter å henge med 30 år eldre menn som åpenbart begjærer henne, noe som nok kan virke en smule taktløst fra Allens side, selv om dette ble skrevet og innspilt rett før #metoo tok av.
Da er det mer spennende å se Gatsbys møte med Chan, og hvilken vei historien tar da. Selena Gomez spiller nemlig sin rolle så godt at det er Chan som vekker størst nysgjerrighet.
ANMELDELSE: «The Invisible Man» er en smart sjangerfilm med en interessant vri
Woody Allen har laget mange filmer fra New York, men dette er den første som faktisk har byens navn i tittelen (hvis man ser bort fra den episodiske filmen «New York Stories», der Allen var en av flere regissører).
New York-elskere får drømmebyen servert på et sølvfat. Filmen er nemlig nydelig fotografert av mesteren Vittorio Storaro («Apokalypse Nå!», «Den siste keiseren», «Dick Tracy»), som også samarbeidet med Woody Allen på «Café Society» (2016), «Wonder Wheel» (2017) og hans neste, «Rifkin’s Festival» (2020).
Hans varme, lune høstbilder, kombinert med et nostalgisk lydspor, gjør at man absolutt drar kjensel på det filmatiske universet som Woody Allen ser ut til å trives i på sine eldre dager, et par skritt til siden for virkeligheten.
Når filmen er over, har det vært 88 underholdende minutter, men det er uklart hvorvidt man egentlig har lært noe. Allen har muligens ikke så mye på hjertet lenger, og virker ikke særlig interessert i å utfordre oss, men han rendyrker i det minste sin egen stil.
