Jane Austen er kjent for romantikk og samfunnssatire. Bøkene hennes har vært elsket i flere århundrer, og flere av dem har gjennomgått mang en film- og serieadaptasjon.
Den mest kjente er kanskje «Stolthet og fordom»-serien, hvor Colin Firths Mr. Darcy stjal hjerter med sin blyghet og sin følsomme sjarm maskert som stolthet og, vel fordom.
I «Emma» skal vi til den lille, fiktive byen Highbury, hvor vi møter vår titulærere rollefigur Emma, eller som alle kaller henne, Miss Woodhouse.
Miss Woodhouse er en vakker og ung kvinne av høy sosial status og rikdom. Hun er hele byens Kirsten Giftekniv, men har selv ingen planer om å gifte seg. Slik hun selv erklærer, trenger hun verken mer status eller mer penger, og foretrekker friheten hun har som singel.
Allikevel består hele hennes eksistens av å snakke om, spekulere i og manipulere de rundt henne inn i kjærligheten.
ANMELDELSE: Little Women – Alt annet enn utdatert.
En kompromissløst arrogant rollefigur
Autumn De Wilde har regissert en frisk, pastelleksplosjon av en Jane Austen-filmatisering, med rollefigurer som er like fargerike som settene.
De Wildes Emma er arrogant, smålig, sjalu, frekk, overfladisk og utspekulert. Hun elsker makten hun har over folk og gir oppmerksomhet og kjærlighet mest for å underholde seg selv.
Det er et smart valg av De Wilde å ikke gjøre kompromiss på Emmas ufyselighet.
Det er gøy og modig at hun våger å gjøre Emma såpass ulidelig som den bortskjemte og arrogante drittungen hun er.
For fascinasjonen for De Wildes Emma skal ikke komme av at vi finner henne sjarmerende og i bunn sympatisk, men av hennes skarpsindige og omhyggelige manøvrering av omgivelsene.
Anya Taylor-Joy («The Witch», «Split»), spiller denne Emmaen fantastisk. Med sitt særegne utseende og utsøkte skuespillertalent gir hun Emma en aura av «je ne sais quoi».
Mia Goth («High Life», «Suspiria), Johnny Flynn («Love Sick») og selvfølgelig Bill Nighy («Love Actually», «Pirates of the Caribbean») gir filmen gledelige avbrekk fra frustrasjonen rundt Emma.
Det hele balanseres godt: man finner sinne og fascinasjon for Emma, og komfort og glede i figurene rundt henne.
ANMELDELSE: The Favourite – Olivia Colman er konge som dronning!
Jeg er lei
Jane Austens fortelling om Emma Woodhouse har også en populær filmatisering fra 1997 med Gwyneth Paltrow, Toni Collette og Ewan McGregor i hovedrollene.
Man kan stille seg spørsmålet om hvorvidt vi trenger mer 1800-talls øvre-middelklasse-ekteskapsdrama. Det gjorde vi tydeligvis, men jeg er derimot veldig lei.
«Emma» er en god film, men jeg liker den fortsatt ikke. Et av poengene i mange Jane Austen-fortellinger er at gjennom misforståelser, stolthet, fordom, og intriger klarer ikke de som bør være sammen å bli sammen. Men innen slutten har de, etter mye om og men, mange brev, uhell, tilfeldigheter og latterlige omstendigheter, klart å løsne opp i det.
Alle ender opp med dem som de er ment å ende opp med – de kommer sammen, de som fortjente hverandre hele tiden.
De Wildes «Emma» omhandler ingenting annet enn at rollefigurene skal finne den rette å forelske seg i. Det er klassisk Jane Austen, men det faller ikke helt i smak hos meg.
ANMELDELSE: The Invisible Man – Smart sjangerfilm med interessant vri.
Humoristisk skivebom
Mye av grunnen til at jeg ikke liker «Emma», må være at humoren ikke traff meg. Det er som om den prøver på den samme humoristiske tonen som Yorgos Lanthimos’ «The Favourite», men er en smule ustemt.
Vitsene, situasjonskomikken og mimikken treffer sjelden, og det overdrevne «humor»-lydsporet gjør det enda tydeligere hvor det skulle vært morsomt, men hvor det ikke er det.
Allikevel, hvis du elsker Jane Austen og ikke får nok av filmatiseringene, så kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale «Emma». Dette er en frekk, modernisert, snedig, og ikke minst en øyenfallende estetisk vakker filmatisering.
Dessverre er det fortsatt ikke helt min kopp med britisk humorte. Jeg sitter igjen med samme følelse som jeg har rundt alle Jane Austen-adapsjoner – de er hyggelige å tenke tilbake på, men dørgende kjedelig å sitte gjennom.
«Emma» er tilgjengelig som digital leiefilm på enkelte strømmetjenester, som Viaplay og SF Anytime, fra og med 20. mars.
