Usynlighet har eksistert som konsept lenge i fiksjonen. H.G. Wells skrev «Den usynlige mannen» i 1897, som ble filmatisert av James Whale i 1933, og fikk flere oppfølgere. I nyere tid har vi blant annet sett «The Invisible Man» med Chevy Chase og Paul Verhoevens «Hollow Man» med Kevin Bacon, og nå er tiden inne for nok en oppdatering.
«The Invisible Man» anno 2020 er en smart, liten sjangerfilm der regissør og manusforfatter Leigh Whannell («Insidious 3», «Upgrade») gjør en interessant vri på den grunnleggende ideen. Filmen skifter fokus fra den usynlige til den synlige, og nyter svært godt av Elisabeth Moss’ sterke prestasjon i hovedrollen.
Stjerna fra «Mad Men», «The Handmaid’s Tale» og «Top of the Lake» er kanskje en bedre skuespiller enn denne sjangerfilmen egentlig fortjener, men hennes overbevisende innlevelse sørger for at man tror helt og fullt på hovedpersonens opplevelser, selv om sannsynlighetsgraden er heller liten. Derfor er «The Invisible Man» en tilfredsstillende thriller som både morer og skremmer.
ANMELDELSE: «Alle utlendinger har lukka gardiner» er en frisk, frekk og fargerik film
Blir forfulgt av noen eller noe
Filmen starter i en stor, dyr og høyteknologisk bolig i glass og betong på en inngjerdet eiendom nede ved sjøkanten.
Det blir det ganske snart åpenbart at Cecilia Kass (Elisabeth Moss) er i ferd med å rømme fra den voldelige og kontrollerende kjæresten Adrian (Oliver Jackson-Cohen).
Hun søker tilflukt hos politimannen James (Aldis Hodge) og hans datter Sydney (Storm Reid), og den eneste utenforstående som vet at hun er der, er søsteren Emily (Harriet Dyer).
Til tross for dette blir Cecilia snart overbevist om at hun blir forfulgt av noen eller noe hun ikke kan se.
Hvis man følger litt med i filmens innledende fase, er det ganske åpenbart hvordan mysteriet henger sammen, men likevel greier Leigh Whannell å skape effektiv spenning i scene etter scene.
Han er best kjent for å ha skrevet, produsert og spilt i flere av «Saw»- og «Insidious»-filmene, og viser i sitt tredje forsøk som regissør at han har lært mange gode triks.
Den smarte bruken av kameravinkler, lydeffekter og visuelle virkemidler gjør at man ofte føler på den nakkehårreisende skrekken, selv om man er i visshet om at man egentlig befinner seg i en trygg kinosal. Noe så enkelt som utånding av frostrøyk eller fotavtrykk på et teppe blir plutselig saftige spenningsmomenter.
ANMELDELSE: «Devs» er en trykkende sci-fi-thriller fra «Ex Machina»-regissøren
Tar opp kampen mot trusselen
Det aller beste er hvordan Elisabeth Moss bruker disse elementene til å skape troverdige reaksjoner. Man ser tydelig skrekken i øynene hennes, og føler situasjonens alvor på kroppen.
Cecilia er i utgangspunktet et traumatisert offer, men gjennom Moss’ solide skuespill, ser vi henne gradvis forvandle seg til en tøff kvinne som tør ta opp kampen mot trusselen.
Rollefiguren hennes er som skapt for #metoo-æraens fokus på kuede kvinner som terroriseres av slemme menn, og selv om det skildres på en forholdsvis fantasifull måte her, benytter Moss muligheten til å gi Cecilia Kass et tykt lag av troverdig aktualitet.
ANMELDELSE: «Fremad»treffer både hjerterota, lattermuskelen og underholdningsnerven
«The Invisible Man» har kanskje et mysterium som er rimelig lett å lese, og har noen situasjoner der man bare må legge fra seg eventuelle forventninger om sannsynlighet. Den utnytter heldigvis usynlighetskonseptet på fantasifulle måter som resulterer i flere spenningsfulle sekvenser.
Den har også noen overraskende vendinger som sender sjokkbølger ut i kinosalen i enkelte scener. Da gjør det ikke så mye at historien har noen elementer som sliter litt på troverdigheten innenfor dette fiksjonsuniverset.
«The Invisible Man» underholder stort med godt skuespill, stilsikker regi og en effektivt fortalt historie basert på den grunnleggende frykten for det man ikke kan se.
«The Invisible Man» er tilgjengelig som digital leiefilm på enkelte strømmetjenester, som Viaplay og SF Anytime, fra og med 20. mars.
