På Netflix: Det kan være mye fint å hente ut av en historie om en gammel mann som ser tilbake på livet sitt og alle feilene han har begått. Men må det være så stillestående som i «Tigertail»?
Dessverre greier ikke manusforfatter og regissør Alan Yang å berøre eller engasjere godt nok, til tross for at filmen er inspirert av hans egen fars historie som immigrant (Yangs far leverer også filmens innledende og avsluttende fortellerstemme).
Isteden blir man sittende og vente og vente på en utvikling av den kjedelige hovedfiguren, spilt som en saltstøtte av den ellers så sympatiske veteranen Tzi Ma.
Filmen er pen og pyntelig, men mangler nerve, brodd og figurer man kan tro på. «Tigertail» er kanskje ingen katastrofe, men oppleves som en uforløst skildring av menneskeskjebner det er vanskelig å bry seg om.
ANMELDELSE: «Color Out of Space» er mørk, mystisk og marerittaktig
Flytter fra Taiwan til USA
Filmen veksler mellom 1950-tallet, 70-tallet og vår egen tid. Den gamle Pin-Jui (Tzi Ma) kommer tilbake til USA etter å ha gravlagt moren sin på Taiwan, og hentes på flyplassen av datteren Angela (Christine Ko), som han har dårlig kontakt med.
Vi ser i tilbakeblikk hvordan Pin-Jui som gutt (Zhi-Hao Yang) blir venn med Yuan (Hai-Yin Tsi), og hvordan Pin-Jui som ung mann (Hong-Chi Lee) innleder et romantisk forhold til samme jente (Yo-Hsing Fang).
Når han får muligheten til å oppfylle drømmen om å flytte til USA sammen med sjefens datter Zhenzhen (Kunjue Li), velger han å forlate Yuan til fordel for en fremtid i Amerika. Den eldre Pin-Jui ser nå livet i perspektiv og må vurdere om han tok den rette avgjørelsen den gangen.
Lite troverdig far-datter-forhold
Den viktigste handlingstråden i filmen er forholdet mellom Pin-Jui og hans datter Angela. Problemet er at de fremstår som totalt fremmede for hverandre.
Det er ikke bare det at de ikke har et nært forhold. Tzi Ma («The Farewell») og Christine Ko («The Great Indoors») spiller figurene som om de aldri har sett hverandre før og ikke har noen som helst felles fortid.
Det er ikke troverdig, siden historien viser at Pin-Jui og Zhenzhen gikk fra hverandre ganske nylig og at Angela må ha hatt kontakt hele veien. Likevel snakker de til hverandre slik man pliktskyldigst snakker til flyktige fremmede.
Det refereres for øvrig også til en bror som vi aldri ser, Bobby, og man må undre på hvorfor han nevnes i historien i det hele tatt. Kanskje var dette rollen John Cho spilte under innspillingen, men som ble fjernet underveis i redigeringen. At en så kjent skuespiller forsvant fra filmen under etterarbeidet, kan være et tegn på at manuset muligens burde ha gått noen ekstra runder.
LES: Filmpolitiets store påskeguide
Mer lunken enn brennhet
«Tigertail» har en verdi i skildringen av en immigrants vansker med å tilpasse seg familielivet i et nytt land, og noen vil kunne identifisere seg med datteren som ikke aner noe om farens fortid. Den har også noen fine scener som viser Pin-Jui og Yuans innledende romanse på 1970-tallet, selv om den virker mer lunken enn brennhet.
Dessverre er både fremdriften og innlevelsen forholdsvis lav, slik at filmen sliter med å holde på min oppmerksomhet. Alan Yang har gjort suksess som produsent og forfatter av komiserier som «Parks and Recreation» og «Master on None», mens hans spillefilmdebut som regissør er et seigt drama med underspilte figurer.
Jeg tviler ikke på at innholdet er velment, og filmen har noen sympatiske trekk, men det kan virke som om respekten for tematikken har vært for stor. Kanskje er det derfor «Tigertail» sliter med å berøre, provosere og underholde.
(Filmen er tilgjengelig på Netflix nå)
