På HBO Nordic: Med et gnistrende manus og rasende skarp regi tok «The Favourite» oss med storm i fjor. Filmskaper Yorgos Lanthimos ga oss en ny vri på kostymedramasjangeren som engasjerte og underholdte med sort humor og kreativ satire.
Når Hulu nå har premiere på sitt nye kostymedrama «The Great», er det med Tony McNamara ved roret. Han ble Oscar-nominert for manuset sitt på nettopp «The Favourite», og det er ingen tvil om at McNamara forsøker å høste ny suksess med en lignende oppskrift.
«The Great» er en festlig kostymedramakomedie (kostymedramedie?) som virkelig underholder, men serien er mer fjollete enn skarp og kunne med fordel ha hatt strammere regi.
Hovedrolleinnehaver Elle Fanning er imidlertid en fryd i TV-ruta, og jeg stortrives i et selskap av artige biroller, overdådige kostymer og tidsriktige kulisser.
Anmeldelse: «The Favourite» – Olivia Colman er konge som dronning!
Fra kjærlighet til kuppforsøk
I likhet med HBOs historiske drama fra i fjor, «Catherine the Great», er det Katarina den store som skal til pers i «The Great». Denne gangen er det imidlertid en ung Katarina, helt i starten av hennes liv ved det russiske hoffet, som skildres.
Kvinnen som ledet Russland inn i sin store gullalder på 1700-tallet er en svært spennende skikkelse. Elle Fanning spiller Katarina som en ung og naiv prinsesse, som har romantiske visjoner om hvordan hennes arrangerte ekteskap med keiseren av Russland skal bli.
Men keiser Peter III (Nicholas Hoult) har et mer praktisk syn på sin nye hustru. Hun er en vandrende livmor laga for å føde en tronarving, og ikke stort mer enn det.
Med hodet proppfullt av franske tanker og ideer om et opplyst og moderne samfunn, blir den nye tilværelsen vanskelig å svelge.
Når Peter raskt viser seg å være en urettferdig og lunefull drittunge av en keiser, begynner Katarina å lure på om det ikke hadde vært best for både Russland og henne selv, om Peters tid som keiser hadde fått en brå slutt.
Anmeldelse: «Catherine the Great» – Helen Mirren er formidabel som Katarina den store.
En tidvis sann historie
«An occasionally true story» er seriens undertittel og manusforfatter Tony McNamara tar seg store friheter med historiske fakta i «The Great».
Dette er altså en historietime du bør ta med en klype salt, men de virkelige faktaene kan du få på Wikipedia.
Det er som om «The Great» er basert på sladder og overdrevne rykter man har hørt fra hoffet, noe som kler seriens tone og tematikk godt.
Lettsett og sjarmerende
Slik det ofte er i TV-bransjen, er det flere forskjellige regissører som har regi på «The Great», og serien kunne nok ha dratt nytte av en mer helhetlig hånd på verket.
Serien har et noe ujevnt tempo i fremdriften i de seks første episodene, men det ødelegger heldigvis ikke nevneverdig mye for underholdningsverdien. «The Great» blir aldri kjedelig.
Serien er et par hakk lystigere, men også et par hakk enklere enn «The Favourite». Det gjør at den stort sett er en lettsett opplevelse, men det går samtidig på bekostning av serien satiriske brodd.
«The Great» leker seg med kontrastene mellom moderne kvinnekamp og antikke verdier, men det er mer underbuksehumor enn sylskarp satire å spore i McNamaras manus denne gangen.
Fokuset på størrelsen til keiserens kuk er akkurat litt for stort, det er grenser for hvor mange ganger det er morsomt at de «barbariske russerne» knuser glassene sine og roper «HUZZAH!» når de skåler, og humoren i at velkledde adelsfolk er grove i kjeften blir fort brukt opp.
Men «The Great» er likevel gjennomsyret av en sjarm det er vanskelig å motstå. Jeg koser meg veldig med denne serien, noe de mange dyktige skuespillerne må ta en stor del av æren for.
Engasjerende skuespillere
Elle Fanning har et vinnende vesen og fremstår som en levende og troverdig figur i dette tilskrudde universet.
Det er spesielt gøy å følge samspillet hun har med Phoebe Fox, som spiller den sarkastiske tjenestepiken hennes Marial.
Fox viser seg her både som et komisk talent som stjeler hver scene hun er med i, og en skuespiller som klarer å skape et nyansert portrett av en rollefigur med knuste drømmer og ambisjoner.
Nicholas Hoult overspiller med vilje i rollen som egosentrisk keiser med oppblåst selvbilde og seriøse morskomplekser. Også her blir det av og til litt for mye av det gode, men det ser ut som Hoult har det virkelig gøy med rollen, et engasjement som smitter over på meg som seer.
Så selv om Tony McNamara ikke klarer å utkonkurrere seg selv i «The Great», er dette en underholdende fortelling som engasjerer. Den når ikke helt opp til sin prisvinnende storesøster, men dette er absolutt en serie det er verdt å bruke tiden på.
