På Netflix: Álex Pina, skaperen av den megapopulære Netflix-suksessen «Papirhuset», har gått berserk i sjangerhyllene og satt sammen et saftig krimdrama stappet fullt av sex, dop, kokainsniffende hunder, en runkeglad mor, Ibizas nattklubber, Manchester på 90-tallet, et uløst drap og jevnlige overdoser med intriger.
Jeg lar meg absolutt rive med. «White Lines» er et 10 timer langt dessertbord av solvakre scener, idiotiske påfunn og lettkledde syndere som er skapt for memes, mediabuzz og «så du det, eller»-samtaler i vennegjengen.
Men jeg lar meg også irritere over en serie hvor Ibiza nevnes i annenhver setning, hvor miljøskildringene smaker reklamefilm og hvor det etter hvert blir vanskelig å se hvor den tilsiktede parodien stopper og det ufrivillig parodiske starter.
Jeg irriterer meg over et utvannet krimplott, over kvasipoetiske floskler, overforklarende fortellerstemmer og høydramatiske vendinger som er så såpete at det svir i øynene.
Jeg irriterer meg over hvor uutholdelig fengende «Dragostea Din Tei» er, og jeg irriterer meg over hvor underholdt jeg faktisk blir av denne ferdigfordøyde søtsuppen.
ANMELDELSE: Awkwafina is Nora from Queens – morsom komedie
Ett drap, to tidslinjer
Da liket av den gudebegavede DJ-en Axel Walker (Thom Rhys) dukker opp i ørkenen, reiser søsteren Zoe (Laura Haddock) til Ibiza for å finne ut hva som egentlig skjedde da broren forsvant for 20 år siden.
Axel flyktet fra strenge Manchester til den festglade øya på midten av 90-tallet, og sammen med vennegjengen slo han seg raskt opp som turistperlens råeste musiker og klubbeier – helt til han forsvant sporløst på sin 24-årsdag.
Zoe begynner å nøste i hva som egentlig skjedde for 20 år siden, noe som fører til et ras av gamle hemmeligheter, gamle følelser, nye forviklinger og stadige komplikasjoner.
Fortellerstemmer og hyppig hopping i tid er limet som binder sammen forbrytelse og etterforskning. Og feilsendte tekstmeldinger, utroskap, lokale maktkamper og politifolk som kun dukker opp når de er til bry, er drivstoffet som sørger for at et overflateglatt manus alltid går for full guffe.
Det er flere minneverdige høydepunkt her. Kreativ høytalertortur, komiske rumenske gangstere og en barsk dørvakt (Nuno Lopes) med et hjerte av gull er herlig sofaselskap.
Men det er også en del som skuffer. Til tross for at de fleste rollefigurene har enormt mange hemmeligheter, er de alle sammen forutsigbare stereotypier.
Og til å være en serie som er såpass opptatt av 90-tallets klubbkultur, både i Manchester og på Ibiza, så blir ikke «White Lines» en musikkserie som gir særlig innsikt i hverken tidsånd eller musikkscenene den beskriver.
ANMELDELSE: The Good Liar – severdig thrillerdrama
Smaker av algoritmer og markedsavdelinger
Det er lett å få følelsen av at Netflix har høstet fra sine algoritmer og sin anseelige mengde brukerdata for å skape denne serien.
En ting er at de kombinerer skaperkrefter og produsenter fra sine suksesserier «Papirhuset» og «The Crown».
Men det er også noe målgruppeundersøkt stivt over måten populære og drøye elementer er stappet sammen i et manus som ikke nødvendigvis har en naturlig plass til all pynten.
Dopscener a la «Trainspotting», gladvold a la Tarantino og pikante familiehemmeligheter a la Telenovela kjøres inn sammen med søte hunder, Mozart, sexorgier, meditasjon og «ord for dagen»-formuleringer om frihet, opprør og det å holde det ekte.
Det oppleves kynisk og kalkulert, og denne publikumsfrieristyrte coverlåt-mentaliteten gjør at det nesten ikke finnes et originalt bein i hele serien.
Så ja, jeg lar meg altså irritere, men jeg tror mange vil storkose seg med «White Lines» – både som fengende avkobling og som samtaleemne.
For selv om serien ofte kjennes ut som et markedsstyrt oppkok av gamle hits og kyniske triks, så er det ingen tvil om Álex Pina vet hvilke knapper han skal trykke på for å fylle et sofabasert dansegulv av begeistrede TV-tittere.
Han kan kunsten å underholde.
White Lines har premiere på Netflix fredag 15. mai. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.
