På kino: Judd Apatow («Knocked Up», «The 40-Year-Old Virgin») har gang på gang vist frem en god evne til å skape ektefølte, smarte og sprudlende morsomme komedier om oppvekst og livets overganger.
Denne gangen tar han tak i komiker Pete Davidsons (Saturday Night Live) egne livserfaringer, og sammen skaper det to en herlig feelgood dramedie.
En kul og sløy sommerfilm smekkfull av drøye replikkvekslinger, idiotiske påfunn, såre veggmøter og gjenkjennelige relasjonsproblemer.
ANMELDELSE: Normal People – Bergtar fra første stund
Pete Davidson er en kommende stjerne
Scott Carlin (Pete Davidson) er 24 år. Han røyker masse pot og henger i kjellerstuer med vennegjengen på Staten Island utenfor New York.
Scott har det ikke spesielt godt med seg selv. Men på gutterommet hjemme hos mor kan han være uavklart, ufordragelig og ubemidlet så lenge han vil.
Helt til mor (Marisa Tomei) møter Ray (Bill Burr). Ray er brannmann, akkurat som Scotts avdøde far, og Ray har ingen planer om å dele huset med kongen av slacking.
På et bakteppe av sorg, fremmedgjorthet og frustrasjon følger vi Scotts reise gjennom familietrøbbel, forventninger og en vennegjeng som har omfavnet utenforskapet.
Og den reisen fenger fordi Pete Davidson mestrer alle dimensjoner av denne rollefiguren. Dette er en film løst basert på hans egen historie, og her får den unge komikeren blomstre i all sin bitende og vittige prakt.
Jeg har stor tro på at Davidson blir en stjerne. Han er et oppkomme av kvikke replikker, og framtoningen hans er en blanding av Adam Drivers keitete dominans og Steve Buscemis glefsete munnrapphet.
ANMELDELSE: Ramy S02 – En serie alle må se
Apatow lar historien vokse fritt
Judd Apatow har et skarpt blikk og bankende hjerte for New Yorks utkantstrøk og for outsidere med opprørstrang. I «King of Staten Island» lar han disse elementene vokse ganske fritt.
Hvis Apatow hadde vært en mer ukjent regissør, tror jeg ikke «King of Staten Island» hadde fått lov til å klokke inn på 2 timer og 16 minutter. Den hadde blitt trimmet ned til 90 minutter. Og det hadde nok vært nok.
Men Judd Apatow er en storfisk i Hollywood som her unner seg flere utskeielser underveis.
Han mesker seg rett og slett i egne filmatiske gleder og signaturtrekk, og han lar Pete Davidson uttrykke seg selv som komiker.
En sketsjaktig sekvens med Action Bronson og en lett svulstig redningsscene tonesatt av postrocken til Explosions in Sky er begge i ytterkant av hva filmens tone og stil tåler, men de er gode i seg selv – og de fungerer i dette landskapet.
«King of Staten Island» har nok hjerterom, fortellerglede og komisk overskudd til at vi tåler at det sklir ut litt iblant. Resultatet er en sjarmerende ufokusert feelgoodfilm.
