Den tyske filmskaperen Jan-Ole Gerster forteller en historie om knuste drømmer, tapte ambisjoner og hvordan frykten for å feile kan ødelegge muligheten for suksess i «Lara Jenkins».
Dette er en langsom og lavmælt film med en hardtslående kvinne i hovedrollen. Corinna Harfouch imponerer som en bitter og deprimert mor som lever i selvforskyldt ensomhet.
Filmanmeldelse: «The Peanut Butter Falcon» – Dette er den filmatiske lykkepillen du trenger nå.
Kald og slem
Lara (Corinna Harfouch) står på kanten av selvmord i det politiet ringer på døra, morgenen hun fyller 60 år. Hoppet i avgrunnen må imidlertid vente når uniformene trenger henne som vitne for en ransakelse hos naboen i blokka.
Lara er en stressrøykende, pensjonert funksjonær. Kald, bitter og slem. Man skjønner fort at hun har skjøvet alle menneskene i livet sitt vekk fra seg, men at hun nå på sine 60 år angrer på at hun sitter ensom igjen. Nå bestemmer hun seg for å feire jubileet istedenfor å avslutte livet.
Samme kveld har sønnen Victor sin debutkonsert som pianist med et egenkomponert stykke. Lara kjøper siste rest av billettene som er igjen, og deretter blir vi med på en rundtur blant gamle bekjente, mens hun deler ut billetter slik at hun ikke blir sittende alene på sin store dag likevel.
Interessant hovedrolle
Jan-Ole Gerster og manusforfatter Blaz Kutin gjør et interessant valg i å la Lara være hovedpersonen i denne historien. Som en tidligere lovende pianist er Lara stolt av at hun har lært Victor å spille piano, men samtidig klarer hun ikke å unne ham suksess der hun har feilet.
En mer tradisjonell forteller ville kanskje ha valgt Victor, det musikalske geniet med en forferdelig mor og et knust selvbilde, som fokus.
Ved å la historien kretse rundt Lara, gir filmen oss derimot muligheten til å forstå henne på en annen måte. Gjennom møtene med andre mennesker skreller han sakte, men sikkert bort lag etter lag, for å komme nærmere kjernen av hvem Lara er bak den iskalde fasaden.
Glitrende hovedrolle
Etter hvert forstår man hvorfor hun har blitt som hun har blitt, og vi får små drypp av hjertevarme underveis, men Gerster faller aldri for fristelsen for å forsøke å gjøre Lara sympatisk.
Jeg liker at han lar oss kjenne på hvor ubehagelig Lara kan være, og Corinna Harfouch glitrer i rollen som mor som tidvis er direkte ondskapsfull.
Gjennom subtile ansiktsuttrykk og fakter klarer Harfouch å formidle den indre kampen i Lara. Hun ønsker å være varmere, hun vil gjerne støtte sønnen, men hun klarer bare ikke å la være å sabotere med sine små, men giftige stikk.
Gjør inntrykk
Manusforfatter Blaz Kutin har vært sparsommelig med dialogen og Gerster bruker heller visuelle virkemidler til å fremheve filmens tematikk.
Dvelende bilder av en ensom pianokrakk foran en naken vegg, et stort utsnitt av Lara som betrakter fisker i et akvarium, Lara alene på en benk. Tablåene understreker tomheten og fraværet av mennesker i det 60-årige livet.
Filmskaperne klarer sammen med Harfouch å skape en stemning som gir meg en klump i magen. Som byllen av bitterhet Lara bærer rundt med seg.
Og når byllen omsider sprekker i filmens siste scene, er det som jeg, i likhet med Lara, endelig kan puste ordentlig ut for første gang på lenge.
