På kino: Sang bringer glede, det er noe alle som noensinne har sunget i kor (eller i dusjen) vet. Og den britiske dramakomedien «Sangklubben», handler nettopp om hvordan en gjeng britiske militærfruer har brukt sang for å holde motet oppe mens ektefellene er utstasjonert i Afghanistan.
Dette er en varm og sår film om savn, tap og vennskap, trygt fortalt i en tradisjonell dramainnpakning uten de store overraskelsene.
Det ble både latter og en liten tåre i øyekroken underveis, men filmen når aldri de helt store emosjonelle høydene.
Serieanbefaling: «Normal People» – Bergtar fra første stund!
Sangkoner på hjemmefronten
«Sangklubben» er inspirert av den sanne historien om oppstarten av The Military Wives Choirs, som er et nettverk av 75 kor på britiske militærbaser over hele verden.
Kristin Scott Thomas spiller oberstfruen Kate, queen bee på en militærbase på hjemmefronten. Hun liker å ha ting på stell og er opptatt av å gjøre sin plikt med å ta vare på de andre konene i leiren.
Kate har allerede erfart hvordan det er å miste noen i krig, sønnen kom hjem i lukka kiste. Når mannen hennes Richard (Greg Wise) nå skal på sin første utstasjonering etter sønnens død, trenger hun et prosjekt som holder henne opptatt.
Etter forslag fra den yngste kona på basen, Sarah (Amy James-Kelly), bestemmer fruene seg for å danne et kor, eller en sangklubb.
Når de etter hvert får tilbudet om å opptre på den årlige minnekonserten for falne soldater i Royal Albert Hall, må de imidlertid tenke seg om en ekstra gang. Dette skulle jo være et prosjekt for egen sjelefred, og er de i det hele tatt bra nok for nasjonal TV og radio?
Vante klisjeer
Hun sjenerte med den store stemmen, den sangglade som ikke kan synge én rein tone, knivingen om hvem som skal lede koret – «Sangklubben» inneholder alle klisjeer du kan komme på i forbindelse med en korfilm.
Men Kristin Scott Thomas spiller godt i rollen som en kvinne som kan fremstå som kontrollert og kald, men som egentlig har et brennende hjerte for dem rundt seg. Og når rustningen etter hvert slår sprekker blir det ekstra virkningsfullt.
Varmer i hjerterota
Det er ikke enkelt å sende sine kjære ut i krig, og jeg liker måten regissør Peter Cattaneo skildrer hvor vanskelig det er for dem som er igjen hjemme. Hvor engstelig man kan bli av SMS-en som kommer når sambandet er nede, eller hvordan du knepper til hver gang det ringer på døra.
Filmen fokuserer mye på samholdet og vennskapet som utvikler seg mellom de som er i samme båt hjemme på basen, noe som gjør «Sangklubben» til en film som varmer i hjerterota.
Historien følger en for godt kjent oppskrift til at den klarer å overraske på noen som helst måte, men jeg koser meg med sangen og musikken.
Jeg får lyst til å synge med!
