På NRK: Da siste episode av det britiske epokedramaet «Downton Abbey» gikk over skjermen for snart fem år siden, etterlot serien et kostymedrama-vakuum som ingen påfølgende spillefilm, eller andre lignende serier har klart å fylle.

Jeg elsket sagaen om familien Crawley og deres stab med tjenere, og kunne ha fulgt livet på Downton i generasjoner. Derfor ble jeg spent da jeg fikk nyss om at serieskaper Julian Fellowes hadde en ny serie på gang, «Belgravia», basert på hans roman med samme navn.

Denne miniserien leverer en nydelig smak av utsøkte kostymer og detaljert tidsånd, men med bare seks episoder rekker vi ikke å fordøye det store herremåltidet Fellowes forsøker å servere.

Filmanmeldelse: «Downton Abbey» – Et gledelig gjensyn for fansen.

AMBISIØS: James Trenchard (Philip Glenister) vil gjerne stige å den sosiale rangstigen i «Belgravia». FOTO: COLIN HUTTON
Napoleon med sin hær

15. Juni, 1815, Brussel. Britisk overklasse utstasjonert ved fronten tar seg en siste dans før deres rødkledde offiserer må ut og slåss med «Boney», a.k.a. liten franskmannen med kort lunte, hvit hest også videre.

James Trenchard er en kjøpmann som har fått den lukrative oppgaven med å forsyne den britiske hæren med proviant. Sammen med kona Anne og datteren Sophie har han fått en invitasjon til det fasjonable ballet via Sophies nye flamme, Edmund Bellasis, arvingen til den styrtrike greven av Brockenhurst.

Når ballet blir avbrutt fordi Napoleons hær er på frammarsj, må både James Trenchard, Edmund Bellasis og resten av de røde jakkene av gårde til slagmarken. Ikke alle kommer tilbake.

Spol 26 år frem i tid, London. Igjen sitter to middelaldrende mødre som begge har mistet et barn. Den ene en grevinne uten arving, den andre en nyrik kjøpmannskone med en stor hemmelighet. En hemmelighet som står i fare for å bli avslørt når den 25 år gamle forretningsmannen Charles Pope gjør sitt inntog.

NYDELIG DUO: Tamsin Greig og Harriet Walter bærer serien i tillegg til parasoller i «Belgravia». FOTO: COLIN HUTTON
Nydelig verbal runddans

Serieskaper Julian Fellowes tar oss igjen med til en brytningstid der det britiske overklassesystemet møter på utfordringer. Der Downtons Crawley-familie måtte takle et samfunn i endring på grunn av krig, er det den industrielle revolusjonen som er bakteppet denne gangen.

Utviklingen har gjort det mulig for smarte entreprenører som James Trenchard å komme seg opp og frem, men selv om pengene er på plass betyr ikke det at man automatisk får innpass i overklassens sosietetskretser.

Harriet Walter og Tamsin Greig forvalter hovedrollene som henholdsvis Lady Brockenhurst og Anne Trenchard, og det er en fryd å følge de to kvinnene som rivaler og motvillige samarbeidspartnere.

Samspillet mellom Walter og Greig er seriens bærende element. Jeg elsker den verbale runddansen de utfører mens rollefigurene deres både utfordrer, men også lar seg hemme av datidens konvensjoner for hvordan to kvinner fra ulike samfunnslag snakker sammen.

SJARMØR: Charles Pope (Jack Bardoe) sjarmerer damene i senk med sin blåøyde tro på fremtiden i «Belgravia». FOTO: COLIN HUTTON
Troverdig tidskoloritt

For epokedramaentusiaster er det mye å glede seg over i «Belgravia». Fra kyser og bånd til korsett, kjoler, flosshatter vester med skjerf – detaljnivået er høyt.

Jeg fryder meg over å få bli med på tilblivelsen av konseptet «afternoon tea» og storkoser meg med den troverdige tidskoloritten som skapes i London-bydelen som titulerer serien, Belgravia.

De kritthvite, stukkaturkledde fasadene blir i serien et symbol på et samfunn i endring, og skaper en fin kontrast til interiøret som ofte er mørkt for å understreke de mange hemmelighetene som skjuler seg innenfor husets fire vegger.

KARIKERT: Tjenerne i «Belgravia» er karikerte figurer uten dybde. FOTO: COLIN HUTTON
«Upstairs and downstairs»

I tillegg til de to dronningene Harriet Walter og Tamsin Greig kan «Belgravia» skilte med et ensemble av dyktige skuespillere.

Philip Glenister er solid i rollen som den overambisiøse Mr. Trenchard, Jack Bardoe er sjarmerende som den noe naive og blåøyde ungkaren Charles Pope, mens Alice Eve imponerer som den ærgjerrige og manipulerende svigerdatteren til Anne.

Mye av magien i «Downton Abbey» handlet imidlertid om dynamikken mellom «upstairs and downstairs». Tjenerstaben besto av et nydelig rollegalleri av godt utfylte rollefigurer med egne liv og personligheter som fikk rom til å vokse i løpet av serien. Det har ikke «Belgravia» tid til.

Miniserien har det for travelt med intrigene den skal innom i løpet av sine seks episoder. Tjenerne i kjelleren rekker derfor aldri å bli noe mer enn flate karikaturer, verktøy i fortellingen til sine arbeidsgivere.

Til tross for dette koser jeg meg med livet til familiene Trenchard og Brockenhurst, men mest av alt minner «Belgravia» meg om hvor bra «Downton Abbey» var.

Det kan for øvrig også ha noe med musikken i serien å gjøre. Lydsporet, som igjen er komponert av John Lunn, er nemlig kliss likt de stemningsfulle strykerne som alltid akkompagnerte panorerende kamerabevegelser over et visst slott i Yorkshire.

«Belgravia» slippes i NRK TV 23. august».

Om SERIEN

Belgravia
  • Belgravia
  • Slippdato: 23.08.2020
  • Sesong: 1
  • Utgiver: NRK (ITV / Epix)
  • Serieskaper: Julian Fellowes
  • Sjanger: Drama, Historisk