PÅ KINO: «Min pappa Marianne» har form og struktur som en feelgood-komedie, men lodder dypere enn sjangertilnærmingen skulle tilsi. Noe av årsaken er godt spill av Rolf Lassgård og Hedda Stiernstedt i de bærende hovedrollene.
Her skildres et nært far-datter-forhold som settes på prøve når pappa kommer ut som kvinne, og relasjonen endrer karakter.
Filmen byr ikke på noen lettvinte løsninger på konflikten som oppstår, men viser troverdige trefninger over hele følelsesregisteret. Forutsigbarheten ligger på lur hele veien, men «Min pappa Marianne» er et hjertevarmt publikumsfrieri som det er lett å falle for.
ANMELDELSE: «Unhinged» er en enkel og effektiv trafikkthriller med Russell Crowe
Kommer ut som kvinne
28 år gamle Hanna (Hedda Stiernstedt) reiser hjem til foreldrene i den lille byen Alingsås etter motgang på både jobb- og privatfronten i Stockholm. Hun flytter inn på sitt gamle rom og får sommerjobb som reporter i SVTs Västnytt.
Snart merker hun og broren David (Klas Wiljergård) at prestefaren Lasse (Rolf Lassgård) og moren Eva (Lena Endre) holder noe skjult for dem. Som filmens tittel antyder, har faren en hemmelig side som er i ferd med å bryte ut idet han runder 60.
Han kommer ut som kvinne, altså Marianne, og Hanna sliter med å forholde seg til en – i hennes øyne – praktisk talt annen person.
Filmen er inspirert Ester Roxbergs selvbiografiske bok «Min pappa Ann-Christine» (2014), uten å nødvendigvis følge den virkelige historien slavisk, men vi introduseres for figurer og konflikter som fremstår sannferdige.
Regissør Mårten Klingberg (som også spiller en birolle som macho TV-fotograf) har funnet en effektiv balanse mellom lun humor og rørende relasjonsdramatikk.
Ingen kan påstå at «Min pappa Marianne» gjør nyskapende sprell, for den er tuftet på velkjente sjangerelementer, men det er solid utført, med figurer som er varme og sjarmerende, uten å være sukkersøte, miljøskildringer som er intime og attraktive, uten å være glansete og en historie som trykker på de rette emosjonelle knappene, uten at det virker manipulerende.
Spiller rollen med verdighet
Den avgjørende kvaliteten er det gode samspillet mellom Rolf Lassgård og Stiernstedt.
Der en mindre erfaren skuespiller kanskje ville ha overdrevet de ytre virkemidlene, velger drevne Lassgård å gestalte sin mangefasetterte rollefigur med avmålt og behersket verdighet, akkurat som Ingar Helge Gimle gjorde i en lignende rolle i Henrik Martin Dahlsbakkens «Rett vest» (2018).
Hedda Stiernstedt («Vår tid er nå» og «Fjols til fjells») er også sympatisk som Hanna, og får godt frem figurens forvirring over å «miste» farsfiguren hun har vært så nært knyttet til. Man trenger ikke være enige i hennes handlinger og synspunkter, men Stiernstedts gode spill gjør at man får en forståelse for Hannas emosjonelle kaos.
ANMELDELSE: «Hateren» er solid og intenst om ekstremt nett-troll
Lena Endre gjør også inntrykk som moren, som i begynnelsen ser ut til å være mest opptatt av å holde fasaden, men avdekker etter hvert mer inderlige og dyptgående trekk.
Og Klas Wiljergård er et funn i rollen som David, som flere ganger skjærer gjennom med sine vittige betraktninger og kommentarer.
Ofte er han en velkommen komisk avlastning, og han har en tilsynelatende enorm garderobe av t-skjorter med provoserende trykk, men av og til tar han brodden av dramatiske øyeblikk som kanskje burde ha fått være i fred.
Man blir ettertrykkelig moret
«Min pappa Marianne» har flere elementer med snev av klisjé, som Heddas lite realistiske debut på direktesending, konflikten med den nedlatende kameramannen Fromell (Mårten Klingberg) og den overtydelige konfrontasjonen med gamle venninner som nå er mødre i babyrus.
Vi får til og med en dobbel dose av forsentkomming til kirken, et dramaturgisk vink til Helena Bergströms figur i «Änglagård» (1992). Det er likevel lett å akseptere bruken av velkjente sjangergrep, fordi det er morsomt, velgjort og velment.
Kanskje vil noen oppleve at «Min pappa Marianne» forskjønner og rosemaler Lasses/Mariannes kamp, og det er mulig man ikke blir fryktelig overrasket over hvordan det hele ender, men underveis blir man ettertrykkelig moret, underholdt og varm om hjerterota.
