På Netflix: Som barn så hadde jeg en drøm om gjentok seg. Jeg var ute på en frustrerende og vanskelig reise, der jeg med jevne mellomrom møtte mennesker fra livet mitt jeg hadde noe uoppgjort med. I drømmen virket alt helt realistisk, men da jeg våknet var det som hadde skjedd fullstendig surrealistisk.
Akkurat slik er Charlie Kaufmans nye film «I’m Thinking of Ending Things». Kaufman, som står bak filmer som «Evig solskinn i et plettfritt sinn», «Being John Malkovich» og «New York i et nøtteskall», er kjent for å utfordre både filmens format og dens publikum.
Denne gangen har han dratt surrealismen så langt at jeg ikke vet hva det er jeg egentlig har sett.
Jeg er usikker på om filmens handling i det hele tatt finner sted i virkeligheten, eller om alt vi ser er noe som utspilles på innsiden av noens hode. Eller er kanskje handlingen en tankerekke Kaufman har forsøkt å fange på film?
I notatblokka mi har jeg skrevet «surrealistisk mesterverk, eller fullstendig galskap?!» Det er jo det store spørsmålet, men hvis Kaufmans mål med filmen er å utfordre sitt publikum til å gruble, undre og filosofere, har han i hvert fall truffet spikeren på hodet.
Anmeldelse: «New York i et nøtteskall» – Sær eller suveren?
Biltur i snøvær
Den ytre handlingen i «I’m Thinking of Ending Things» er enkel. Et kjærestepar reiser hjem til hans barndomshjem, der hun skal møte foreldrene for første gang.
De har ikke vært sammen så lenge, bare seks, syv uker kanskje. Hun har sagt ja til å bli med til foreldrene, selv om hun egentlig ikke har noen tro på forholdets fremtid.
Han heter Jake, hun heter Lucy. Eller var det Louisa? Lucia? Navnet forandres stadig, men hun er uansett veldig opptatt av å komme seg hjem samme kveld, livredd for å bli fanget i snøstormen som gjør veiene farlige. Men slapp av, han har jo kjetting.
Mesteparten av filmens handling tilbringes nettopp på veien, og «I’m Thinking of Ending Things» er på sett og vis en «road movie» med noen få stopp underveis. Jeg blir dog sittende og lure på om veien vi befinner oss på er egentlig er de indre tankebanene til et forstyrret sinn.
Anmeldelse: «Evig solskinn i et plettfritt sinn» – Jeg vil kjempe for at du skal se denne filmen.
Imponerende skuespill
Jesse Plemons spiller Jake og Jessie Buckley spiller den unge kvinnen hvis navn er usikkert. Med en dempet og rolig fortellerstemme lydlegger Buckley historien med tanker som gjerne er i direkte kontrast til det Jakes kjæreste fremstiller utad.
Lukket inn i fotograf Lukasz Zals bilde, skutt i det smale Academy-formatet, blir bilturen klaustrofobisk og ubehagelig. Samtalen skifter fort mellom naturlig flyt og pinlige stillhet, der den insisterende lyden fra vindusviskerne er det eneste du hører mens det snødekte landskapet suser forbi.
Det er imponerende hvordan Plemons og Buckley manøvrerer overgangene i et bilde som sjelden forlater bilkupeen. Det virker som om «Zoeys» personlighet av og til å endrer seg ut ifra hvor Jake drar samtalen, og Buckley takler dette med en sømløs eleganse.
Eksperimenterer med tid og sjanger
«I’m Thinking of Ending Things» er basert Iain Reids roman med samme navn. Boken omtales som en psykologisk thriller, men Kaufmans film er vanskelig å plassere i en spesifikk sjanger.
Drama, thriller, komedie, musikal? Hjemme hos Jakes foreldre havner vi i en setting som er som tatt rett ut av sidene til en amerikansk-gotisk roman. En gammel gård, den gufne stemningen som hinter om mørke familiehemmeligheter, skyld og anger. Og hva er det som skjuler seg i den mystiske kjelleren?
Toni Collette spiller den maniske moren som ler altfor mye og altfor lenge, mens David Thewlis spiller faren, som er hardt rotfesta i gammeldagse holdninger.
I midten av det som er en svært outrert opptreden fra dem begge, opphører tiden plutselig å være lineær. «Lucy» opplever Jakes foreldre slik de er, har vært og slik de kommer til å bli i et virvar av forvirrende, men velklipte og godt timet scener.
Anmeldelse: «Tenet» – Christopher Nolan vet å lage et skikkelig show.
Stort rom for tolkning
Parallelle historier, mulige fantasifoster, tapte minner og potensielle manifestasjoner av ideer – jeg kunne ha skrevet en hel avhandling med min analyse av «I’m Thinking of Ending Things».
For Charlie Kaufman etterlater et massivt rom for tolkning i filmen, men poenget med denne filmopplevelsen er at du skal forsøke å tolke den selv. At du selv skal føle på ubehaget, frustrasjonen og undringen.
Så la oss heller gå tilbake til det store spørsmålet. «Surrealistisk mesterverk, eller fullstendig galskap?!»
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på svaret, men per i dag så har jeg latt meg overbevise av Kaufmans lek med tanker og filmspråk. Så vil tiden vise om filmen har nok substans til å holde seg som et mesterverk, eller om den egentlig bare er et pretensiøst makkverk.
