PÅ KINO: «Proxima» skildrer en side av romfart man sjelden ser, nemlig hvordan kvinnelige astronauter er mødre som må forlate sine barn.
Eva Green spiller vondt og godt i hovedrollen, der vi ser hvordan rollefiguren Sarah slites mellom iskald og beregnende profesjonalitet som astronaut og varm og kjærlig omsorgsfølelse som mor for sin lille datter.
Regissør Alice Winocour forteller denne historien nærmest kaldt, nøkternt og tilbakeholdent, som sammen med autentiske omgivelser, gir den et overbevisende realistisk preg.
Det finnes dessverre scener der enkelte av Sarahs handlinger går fullstendig på akkord med Eva Greens harde forsøk på å fremstå troverdig. «Proxima» viser likevel tydelig hva det kan koste en mor å følge sine drømmer og ambisjoner.
ANMELDELSE: «The New Mutants» fremstår som en unødvendighet
Sliter med skyldfølelse
I siste liten blir franske Sarah (Eva Green) valgt til en romferd til ISS, den internasjonale romstasjonen, der hun skal oppholde seg i et år sammen med den amerikanske astronauten Mike (Matt Dillon) og den russiske kosmonauten Anton (Aleksey Fateev).
Sarah må plassere sin 8 år gamle datter Stella (Zélie Boulant) hos den fraseparerte faren (Lars Eidinger) og må forberede henne på at mamma skal skytes opp i en diger rakett ut i verdensrommet, men sliter med skyldfølelse over å forlate datteren sin.
Samtidig tviler Mike på hennes egenskaper som astronaut, og han får vann på mølla når Sarahs private utfordringer går ut over hennes innsats under den harde treninga før ekspedisjonen.
Filmen er innspilt hos European Space Agency i Køln, i romfartsbyen Star City i Russland og på utskytingsstedet i Baikonur i Kazakhstan og skårer dermed himmelhøyt på troverdighet.
Eva Green fremstår som en fullblods astronaut, i hvert fall for mine utrente øyne, men først og fremst er hun knallgod som en mor som rives mellom kjærligheten til sin datter og pliktfølelsen overfor jobben.
Dette er kanskje en problemstilling som virker kjent for mange, men forsterkes voldsomt her, siden en potensiell konsekvens av Sarahs jobb åpenbart er at hun kanskje ikke kommer tilbake. Dette skaper en umiddelbar nerve i dramatikken.
LES: 14 serier vi gleder oss til i høst
Mange små, nydelige øyeblikk
Samspillet mellom Eva Green og Zélie Boulant har mange små, nydelige øyeblikk som forteller det man trenger å vite om det nære båndet mellom dem, Sarahs dårlige samvittighet og Stellas frykt for hva som kan skje med moren.
Matt Dillon er ok som breial amerikaner som innledningsvis virker nærmest klisjefylt som kvinnefiendtlig mannssjåvinist, men nyanseres heldigvis underveis. Mike har for øvrig to sønner selv, men har visst få problemer med å reise fra dem, og instruerer Sarah til å «kutte navlestrengen».
Det kan virke som om filmen mener at dette først og fremst er et kvinneproblem, og at fedre bare kan «skru av» følelser for barna, noe jeg egentlig ikke tror er tilfellet.
ANMELDELSE: «David Copperfields personlige historie» er en forfriskende oppdatert Dickens-klassiker
Historien får seg en kraftig knekk når Sarah på et tidspunkt velger å gjøre noe som bryter alle profesjonelle regler. Det resulterer riktignok i en fin scene, selv om også bakteppet for akkurat den situasjonen virker svært usannsynlig.
Dette ødelegger dessverre inntrykket av den realistiske profesjonaliteten som filmen har bygd opp tidligere, men gir i det minste en form for emosjonell forløsning.
«Proxima» gir ingen klare svar på hvordan man skal håndtere gnisninger mellom jobb og privatliv, det er heller ikke filmens mål, men utfordringene blir i hvert fall krystallklare sett i lys av hovedfigurens spesielle dilemma.
Det er en fin og sår film med en viss gjenkjennelseseffekt, selv om man ikke skulle være astronaut.
