På kino: Når en film spilles inn i 2017, utsettes en rekke ganger og får premiere først tre år senere, aner man ugler i mosen. «The New Mutants» er likevel ingen komplett katastrofe, bare en middelmådig superheltfilm fra X-Men-universet.
Det var kanskje ingen dum idé i utgangspunktet å filmatisere tegneserien «The New Mutants» fra 1983, men regissør Josh Boone («The Fault in Our Stars») behandler materialet for tamt og pregløst.
Filmen har noen effektive digitale effektsekvenser, spesielt i de siste 20 minuttene, men fremdriften er merkelig treg for en film som bare er 94 minutter lang.
Dessuten er figurskildringene for tynne til at man orker å bry seg om hvordan det går med dem. Ingen dør av å se «The New Mutants», men den fremstår som en unødvendighet.
ANMELDELSE: «David Copperfields personlige historie» er en forfriskende oppdatert Dickens-klassiker
Mutanter får hjelp
En dramatisk prolog viser hvordan Danielle (Blu Hunt) mister alt og alle hun kjenner i Cheyenne-reservatet hun har vokst opp i.
Hun våkner opp på en anstalt med kun fire andre pasienter, Rahne (Maisie Williams), Illyana (Anya Taylor-Joy), Sam (Charlie Heaton) og Roberto (Henry Zaga).
Alle er mutanter med spesielle krefter og hjelpes av den eneste legen, Dr. Reyes (Alice Braga), til å håndtere livet som annerledes.
Danielle vet imidlertid ikke nøyaktig hva som er hennes superkraft, og hun begynner å mistenke Dr. Reyes for å ha hemmelige planer for både henne og de andre pasientene.
Lite overbevisende skuespill
Fem eplekjekke og vanskeligstilte ungdommer på anstalt styrt av en streng kvinne får dette til å virke som en slags krysning av «The Breakfast Club» og «Gjøkeredet», med superkrefter kastet inn i miksen.
Vi blir imidlertid aldri godt nok kjent med figurene til å opparbeide et engasjement for dem. Det brukes alt for lite tid til å formidle deres respektive historier, som bare fortelles i lynkjappe glimt.
Sympatiske Blu Hunt sjarmerer for så vidt i hovedrollen, men har dessverre ikke det registeret å spille på som figuren faktisk krever.
Danielle sliter med traumer og vonde tanker, og på ett tidspunkt gjør hun et slags selvmordsforsøk, men hele scenen kollapser på grunn av svært lite overbevisende skuespill.
ANMELDELSE: «Breaking Surface» er en effektiv undervannsthriller med velkjente spenningsgrep
Ingen troverdig relasjon
Hunts utilstrekkelighet blir spesielt tydelig i alle scener med Anya Taylor-Joy, den desidert dyktigste i ensemblet, som spiller de andre i senk.
Illyana har også den mest spennende (og forstyrrende) forhistorien, som antyder seksuelt misbruk av barn begått av smilende menn, uten at dette blir utdypet nærmere.
Charlie Heaton og Henry Zaga blir omtrent statister i historien, og selv om jeg elsket Maisie Williams som Arya i «Game of Thrones», er jeg usikker på om hun egentlig passer i rollen hun spiller her.
Hennes Rahne får et spesielt godt forhold til Danielle, men Williams og Blu Hunt greier dessverre ikke å skape en troverdig relasjon med nevneverdig temperatur mellom figurene sine.
ANMELDELSE: Er «I’m Thinking of Ending Things» et mesterverk eller et makkverk?
Skaper bare middels entusiasme
Hele filmen foregår i og utenfor sykehuset, et stort kompleks med mange bygninger som pussig nok styres av en eneste person, hvilket virker lite sannsynlig, både driftsmessig (hvem vasker, rydder, skifter lyspærer og slikt?) og med tanke på faren som ungdommenes ustyrlige krefter utgjør.
Det skurrer også fælt når Danielles sanne krefter kommer for en dag, og hun tydeligvis IKKE innser hvilken enorm betydning det har i forhold til den tragiske åpningssekvensen.
Ja, dette er en fantasi, men logikken må fungere også innenfor dette spesifikke universets rammer, og det gjør den ikke alltid i «The New Mutants».
20th Century Studio og Marvel hadde kanskje håpet på at dette kunne bli en ny suksess-serie, og den er forholdsvis pent satt sammen, med figurer og historietråder som både treffer og bommer, men det er vanskelig å se at «The New Mutants» skal kunne skape mer enn middels entusiasme på kino.
