På kino: Den finske regissøren og manusforfatteren Klaus Härö («Elina – som om jag inte fanns», «Fekteren», «Det siste kuppet») har brukt egne opplevelser som utgangspunkt for «Livet etter døden», et rørende portrett av en sørgende far og hans sønn i uka etter konas bortgang.
Handlingen er nemlig inspirert av det som skjedde da Härös egen mor døde mens filmskaperen ennå var en ung mann. Den finsksvenske filmen er både morsom, trist og underfundig, med skarpe observasjoner av ulike sorgforløp i møte med de praktiske utfordringene som melder seg ved et dødsfall.
Dette skildres med store doser sort humor av det lune slaget som gjør «Livet etter døden» til en dypt menneskelig film.
ANMELDELSE: «Honest Thief» med Liam Neeson ser direkte billig ut i perioder
Friksjon i sørgeprosessen
Når filmen begynner møter vi far Nisse (Peik Stenberg) og sønnen Stefan (Martin Paul) på veg tilbake til landsbygda fra sykehuset i Helsinki, der kone og mor Leila nettopp har dødd etter lang tids sykdom.
Vel hjemme blir Nisse irritert over alle som trenger seg på, som hans søster Elsa (Lena Labart), svigermor Brita (Sara Arnia), presten (Jonas Bergqvist) og det stadig tilbakevendende blomsterbudet.
Nisse vil helst at begravelsen skal foregå i stillhet, men svigermor begynner å invitere alt av slekt og venner. Stefan forstår heller ikke hvorfor faren har det så travelt med å få begravelsen unnagjort, noe som skaper friksjon i sørgeprosessen.
De innledende bildene av to ensomme frontlykter som pløyer seg gjennom den svarte natta til toner av Matti Byes melankolske musikk setter tonen for filmen.
Den følger sitt eget tempo, og har det ikke travelt med å komme dit den skal, selv om spilletiden er beskjeden. Det gir oss tid til å fordøye spenningen som skjuler seg i den tilbakelente stemningen, de elegante miljøbeskrivelsene og de nyanserte personskildringene, som er dypere enn man først kan få inntrykk av.
Peik Stenbergs bistre Nisse, Stefan Pauls stotrende Stefan, Lena Labarts påtrengende Elsa og Sara Arnias fiendtlige Brita har et fellestrekk. De bærer alle på en stor sorg, men gir uttrykk for den på forskjellige vis, noe filmen skildrer godt og effektivt.
ANMELDELSE: «Relic» er uhyggelig bestemorskrekk
Hjertevarm melankoli
Filmens uttrykk har en tydelig egenart. Det unnselige huset på landet med glorete 70-talls-interiør står i stil med den gusjegrønne lakken på Nisses varebil, og vitner om et liv som stort sett er levd i fortiden.
Tøyet som henger til tørk i hagen har hengt der lenge. Haugen med ferdigspikrede fuglekasser i uthuset sladrer om gubbens behov for å holde avstand. Kampen mellom Nisse og søsteren om en gammel lampe forteller historien om et spent søskenforhold og kampen mellom det nostalgiske og det fremadskuende.
Selv Nisses stadige krysninger av en jernbanelinje forteller noe om hans sinnstilstand. Mange kloke tanker er tenkt i hvordan både interiør og eksteriør understøtter den sentrale tematikken.
ANMELDELSE: «Borat Subsequent Moviefilm» er pinlig og poengtert satire
«Livet etter døden» er en nydelig liten film om den sørgelige uka de fleste på et eller annet tidspunkt må gjennom, der man blir nødt til å ta små og store avgjørelser som der og da kan fortone seg som absurde.
Om man ikke har opplevd dette, er historien likevel lett å relatere seg til, med gjenkjennelige mennesketyper og reaksjonsmønstre. Spesielt er skildringen av den sta og trassige hovedpersonen et mesterstykke, fortreffelig spilt av Peik Stenberg.
Nisse er proppfull av følelser, men mangler egenskapene til å gi dem et utløp. Figuren gir visse assosiasjoner til Joachim Calmeyer i «Salmer fra kjøkkenet», Bjørn Sundquist i «Her er Harold», Carl i Pixar-filmen «Se opp» og andre gode eksempler på gamle, gretne gubber på film.
Samspillet mellom Stenberg og Martin Paul i rollen som sønnen, resulterer i flere nydelige øyeblikk med underspilte emosjoner som gjør inntrykk. Klaus Härö lykkes i å formidle en sorgfull og melankolsk historie med humor og hjertevarme. Derfor anbefales «Livet etter døden» på det varmeste.
