På Netflix: «Månereisen» er en kinesisk-amerikansk animasjonsfilm som tar utgangspunkt i sagnet om den kinesiske månegudinnen Chang’e.

Historien er en godlynt og familiekjær modernisering av myten. Manusforfatter Audrey Wells («The Truth About Cats & Dogs») blander en ung pikes savn etter sin døde mor med jakten på en magisk udødelig kjærlighet.

Det blir aldri utpreget spennende, fiksjonstroverdigheten slites i sømmene og plottet deiser innom noen påtatt kommersielt motiverte publikumsfrieri underveis.

Men det er nok spraglende fantasi og hjertevarm familiekjærlighet i denne musikalske måneferden til at både store og små kan hygge seg i sofaen.

ANMELDELSE: Knutsen & Ludvigsen 2 – Man kan nesten ikke ønske seg en bedre Knutsen & Ludvigsen-film!

EVENTYRETS MAGI: Et barns lykkelige minner fra foreldrenes eventyrstund står sentralt i «Månereisen». FOTO: Netflix
Kjærlighet kan lege kjærlighetens sår

Familietragedier og kjærlighetens helbredende kraft står sentralt i «Månereisen».

Unge Fei Fei (Cathy Ang) har mistet sin mor til sykdom, og da hennes far (John Cho) finner seg en ny kjæreste (Sandra Oh), trues hennes sorgstemte, men trygge, verden.

Fei Fei vender blikket mot månen, og sagnet om den udødelige gudinnen Chang’e (Phillipa Soo) som fremdeles venter på sin store kjærlighet Houyi.

Hvis Fei Fei kan bevise at Chang’e er virkelig, vil nok pappa skjønne at det kun finnes én kvinne for han.

På denne såre klangbunnen serveres vi et drømmende og humørfylt eventyr. Birollegalleriet sprudler av ertende tanter, en plagsom lillebror (Ken Jeong) og en nusselig kanin. Og Fei Feis hjemsted skildres med ektefølt liv og mye matglede.

ANMELDELSE: Trolls – Verdensturné – Som å få sukkerspinn intravenøst

Dette er en film som virkelige er laget for å tekkes et stort og internasjonalt publikum. Så her er det ingen kvasse kanter, og fokuset er på det kjente og kjære.

Noen av sideplottene fremstår unødvendige, og ved første titt er det kun ett av de mange musikknumrene som virkelig fester seg.

Men med en månespisende stjernehund og en skoleflink fascinasjon for fysikk, så er det også mye herlig kreativitet som males ut på skjermen.

ANMELDELSE: Familien Bigfoot – Alt for glad i gjenbruk

VARIERENDE ANIMASJONSMAGI: Det er mye vakkert og fargesprakende å se på i «Månereisen», men noen av animasjonene i verdensrommet virker merkelig blasse og halvferdige. FOTO: Netflix
Ujevn strek

Det er to av Disneys animatørveteraner som har regi på «Månereisen».

Oscar-vinner Glen Keane har jobbet som ansvarlig animatør på klassikere som «Den lille havfruen», «Skjønnheten og Udyret» og «Aladdin». Og medregissør John Kars har jobbet på Pixar-suksesser som «Toy Story 2», «De Utrolige» og «Ratatouille».

Deres anselige ekspertise og erfaring, sammen med de samlede kreftene til Pearl Studio, Sony Pictures Imageworks og Netflix Animation, sørger for at «Månereisen» er en fest for øyet.

Men festen har noen overraskende blasse og simple dekorasjoner.

Når gjengen ankommer månelandskapet, og møter innbyggerne i Chang’es rike, så ser det ut til at inspirasjonene utelukkende hentes fra smågodthylla, og flere ganger går tankene mine til vingummi som har blitt suttet for lenge på.

Det er rett og slett en del skapninger som ser litt halvferdige ut. Og de er fremført i en strek som ikke harmonerer med den lune og uttrykksfulle stilen på jorden.

Det er i familiesettingen i Fei Feis hjemby at Keane og Kars får det til skinne sterkest på skjermen.

Og godt hjulpet av de sprudlende stemmene til blant andre Sandra Oh, Margaret Cho, John Cho og Ken Jeong, blir dette en film som er rik på godt familieselskap.

«Månereisen» har premiere på Netflix fredag 23. oktober. Anmeldelsen er basert på originalversjonen med engelsk tale. Det finnes også en versjon dubbet til norsk.

Om FILMEN

Månereisen
  • Månereisen
  • Slippdato: 23.10.2020
  • Regi: Glen Keane og John Kahrs
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: Over the Moon
  • Sjanger: Animert, Barn, Eventyr, Familie