På kino: Henrik Martin Dahlsbakkens «Gledelig jul» er basert på erkjennelsen av at det ikke alltid går smertefritt for seg når storfamilien samles. Erlend Loes manus har flere sorthumoristiske observasjoner av den vanskelige familiedynamikken rundt juletreet.
Det er tross alt noe med denne høytiden som får oss til å blottlegge relasjoner, avsløre hemmeligheter og ta tilværelsen opp til vurdering, noe som også skjer her.
Det allsidige persongalleriet er morsomme bekjentskaper, selv om filmens uhøytidelige tone gjør at den aldri går dypt inn i noen av deres konflikter og utfordringer.
«Gledelig jul» er mer opptatt av å formidle anstrengt familiekos og julehygge med et avvæpnende ironisk blikk. Det kan vise seg å være godt nok for et bredt publikum.
ANMELDELSE: «Wolfwalkers» er håndtegnet animasjonskunst
Hemmelighet avsløres i julefeiringen
Ekteparet Annemor (Anne Marit Jacobsen) og Frank (Otto Jespersen) inviterer barn, svigerbarn og barnebarn til julefeiring på landet for første gang på lenge, men familiesamholdet er skrøpelig og flere sliter med samlivsproblemer.
Samuel (Nils Jørgen Kaalstad) og Laila (Ellen Dorrit Petersen) har sklidd fra hverandre og krangler om hvor jula egentlig skal feires. Deres sønn Petter (Tarjei Sandvik Moe) sliter med en hemmelig forelskelse og den nysgjerrige lillesøsteren Linn (Alma Günther).
Tessa (Iben Akerlie) kommer med sin nye kjæreste Göran (Filip Berg), mens familien tror hun fremdeles er sammen med Emma (Marie Blokhus). Og midt i julefeiringen avsløres en hemmelighet som kan velte både familieforholdene og naboskapet til Nils (Ingar Helge Gimle).
«Gledelig jul» skildrer situasjoner og sammenhenger man kanskje kan nikke gjenkjennende til, men du slipper å se filmen i kontekst av egne juletraumer. Dette er først og fremst en tøysekomedie der ingenting får bli for seriøst.
Tematikk som samlivsbrudd og utroskap behandles florlett i en film som vil underholde mer enn den vil provosere eller skape refleksjon og ettertanke.
Henrik Martin Dahlsbakken forteller historien med en gjennomgående lett og ledig tone, der begivenhetene kan ha undertoner som er alvorlige nok, men det blir aldri så mørkt at det går ut over julekosen.
Og er det noe denne filmen er full av, så er det julete uttrykk i nær sagt hvert eneste bilde og alle lydkanaler, heldigvis med et solid glimt i øyet.
ANMELDELSE: Sesongpremieren på «The Mandalorian» S02 gir svar på et stort spørsmål
Handlingstrådene sys sammen
Ensemblet spiller jevnt over fint i forholdsvis enkle roller som sjelden beveger seg vekk fra det todimensjonale, men har sine unike karakteristikker med en spesiell funksjon i historien. Skal man trekke frem én, så er det spesielt hyggelig er det å se veteranen Anne Marit Jacobsen på toppen av rollelista som Annemor.
Innledningen plasserer flere av de andre figurene i hovedstaden, der vi ser hvilken ballast de drar på juleferie med. (Hvor de egentlig reiser, er et lite mysterium, siden jeg mener Samuel sa de skulle kjøre over Dovre, hvilket burde plassere handlingen i Trøndelag, men alle snakker bokmål og innspillingen foregikk i Hakadal og på Eidsvoll.)
Dahlsbakken gjør en fin jobb med å etablere figurenes respektive utgangspunkt før alle samles. Deretter er det en utfordring å holde alle handlingstrådene i gang, og ikke alle er like engasjerende, men de sys sammen til slutt til en fin, liten adventssokk.
ANMELDELSE: «Livet etter døden» er et rørende portrett av en sørgende gubbe
Dette er den sjette spillefilmen på fem år fra Henrik Martin Dahlsbakken, «the hardest working man i norsk filmbransje», som også har regissert et par kortfilmer og 3 episoder av «Neste sommer» i samme tidsrom. IMDB viser at han har ytterligere tre spillefilmer i etterproduksjon, og er snart i gang med skrekkfilmen «Possession».
Det vitner om en produksjonshastighet av en annen verden, men «Gledelig jul» virker på ingen måte som et hastverksarbeid. Den fremstår stilsikker og gjennomarbeidet, blant annet med høy kvalitet på Cecilie De Langes produksjonsdesign og Oskar Dahlsbakkens foto.
Historiefortellingen kunne imidlertid ha loddet dypere, og skapt større emosjonelle svingninger i de mest avgjørende øyeblikkene. Kanskje burde Dahlsbakken ha siktet bedre mot hjerterota, for det er nettopp derfor publikum elsker julefilmer som «Love Actually», men «Gledelig jul» morer med lette forviklinger og lun julenostalgi.
