På fysisk format 30. november og Disney+ 4. desember:
De fengende sangene, kutting av hår med sverd, den episke treningsmontasjen – Kinas keiser som bøyer seg for den store heltinnen – Disneys «Mulan» gjorde stort inntrykk på et ungt tenåringshjerte da tegnefilmen kom i 1998.
Filmen floppet imidlertid i Kina. Med nyinnspillingen av «Mulan» har Disney denne gangen derfor forsøkt å lage en film som skulle fenge det kinesiske markedet, samtidig som de ville nå bredt ut til et internasjonalt publikum.
Det har vært knyttet flere kontroverser til filmen, som til slutt har endt opp i TV-ruta istedenfor på kinolerretet, men nå er den altså her.
Og «Mulan» har blitt en film som halter litt underveis, men som reddes inn av en storslagen eventyrfølelse og stilsikker kampsport.
Anmeldelse: «Løvenes Konge» – Et skuffende mesterverk.
Tar sin fars plass
«Det har vært mange fortellinger om den store krigeren Hua Mulan, men forfedre, dette er min.» Slik innleder Tzi Mas fortellerstemme filmen.
Han spiller Mulans far Hua Zhou og beretter historien om hvordan datteren trosset frykten for skam og vanære, forkledde seg som en mann og reddet hele Kina. Grunnhistorien er altså omtrent den samme som du har sett før.
Den rebelske krigeren Böri Khan (Jason Scott) vil ta livet av Kinas keiser (Jet Li) for å hevne sin fars død. Hans bande med krigere får magisk hjelp fra heksa Xianniang (Gong Li) og keiseren trenger flere menn for å klare å hamle opp med opprørerne.
Alle familier må sende en mann inn i hæren, men Mulan, som er redd for at hennes gamle far skal bli drept, stjeler farens rustning og sverd og rir ut i krig.
Nå må hun forsøke å leve etter æreskodeksen om å være lojal, modig og sann – samtidig som hun lyver til absolutt alle rundt seg.
Anmeldelse: «Skjønnheten og Udyret» – Overskygges av originalen.
En dyktig kriger
Hovedrolleinnehaver Liu Yifei spiller Mulan med en intensitet som kommer godt til uttrykk i filmens actionscener. Liu har spilt i kampsportfilmer tidligere, er kjent for å gjøre mange av sine egne stunts og er svært troverdig som den dyktige kampsportutøveren Mulan er.
I motsetning til i tegnefilmen er Mulan nemlig alt annet enn en klønete jente før hun blir med i hæren. Faren til Mulan har trent henne som sønnen han aldri fikk, og hun har en sterk chi, som filmen forklarer som den indre kraften til en ekte kriger.
Liu overbeviser meg som heltinne når hun får utfolde seg som kriger, men hun er ikke like stødig når det kommer til de mellommenneskelige relasjonene.
Yoson An er sjarmerende og trygg i rollen som soldaten Honghui, som Mulan forelsker seg i, men Liu er stiv i samspillet med An, og klarer ikke kunsten å uttrykke hvilke underliggende følelser Mulan strir med.
Anmeldelse: «Wolfwalkers» – Pur animasjonskunst på sitt beste!
Knalltøff heks
Den kuleste rollefiguren i «Mulan» er uten tvil Gong Lis heks Xianniang. Hun er både fristerinnen som forsøker å lede Mulan over til den mørke siden, men også et speilbilde av hva Mulan kan bli.
Filmens mest hjerteskjærende scene er når Mulans far forteller datteren at hun må skjule sin chi for omverdenen. En datter bringer ære til familien gjennom ekteskap. Chi er for krigere, ikke døtre.
Som Mulan har Xianniang store krefter, men utstøtt fra samfunnet som hun er, har hun vendt kreftene til ondskap. Denne konflikten og usikkerheten er det mest interessante med denne versjonen av eventyret.
Stilsikker, men ustø action
Med filmer som «Whale Rider» og «North Country» har regissør Niki Caro vist at hun er flink, nettopp til å fortelle historier om kvinnelige figurer som bryter med samfunnets normer. Dessverre er hun ikke like god på action.
Jeg vil tro at Caro har fått mye hjelp av sin regiassistent Liz Tan, som har jobbet som regiassistent på alt fra «Lord of The Rings» til «Spider-Man: Homecoming», men likevel svinger det ikke helt.
Eventyret har mye tøff og stilsikker slåssing som imponerer. Caro trekker inspirasjon fra tradisjonelle wuxia-filmer, en stil du vil kjenne igjen fra filmer som for eksempel «Snikende tiger, skjult drage», «Flyvende dolker» og «Hero».
Men «Mulan» bærer preg av at dette ikke er Niki Caros spesialitet, og hun forsøker å skvise for mange elementer inn i handlingen.
For å få tid til alt hastes det gjennom de store actionscenene med en klipperytme som ødelegger spenningsoppbyggingen, og derfor blir ikke det som skal være klimakset like slagkraftig.
Griper tak
Til tross for disse ujevnhetene blir jeg grepet av historien i «Mulan». Når toner fra originalmusikken veves inn i lydsporet mens Mulan tør å ta plassen hun fortjener, ble det grining i sofaen.
Og her skulle jeg selvfølgelig ønske at det var grining i kinosalen det ble, for det er jo ingen tvil om at «Mulan» er en kinofilm. Eventyret ser spektakulært ut og hadde virkelig gjort seg på det store lerretet.
«Mulan» er tilgjengelig på fysisk format via import 30. november, og kommer på Disney+ 4. desember.
