«Løvenes Konge» har aldri sett så bra ut. Jon Favreaus nyinnspilling av animasjonsklassikeren fra 1994 slår meg i bakken med sine naturtro skildringer av dyrene på savannen. De fotorealistiske og storslagne naturbildene er bergtagende.

Filmen er rett og slett et datagenerert mesterverk når det gjelder det visuelle, men dessverre holder ikke det når et av Disney-historiens mest elskede eventyr skal gjenfortelles.

For i realismen forsvinner også noe av magien til «Løvenes Konge». Isteden sitter vi igjen med et vanvittig vakkert skall, som ikke har den samme sjarmen og hjertevarmen som gjorde originalen så bra.

Griper aldri tak

Men misforstå ikke, «Løvenes Konge» anno 2019 er ikke en dårlig film. Det er grenser for hvor dårlig den kan bli med et rammeverk som i utgangspunktet er så bra.

Jeg fikk gåsehud da solen steg opp over savannen i starten av filmen og Rafiki viser frem løveungen Simba for dyrene i kongeriket. Jeg gråt da Mufasa prøvde å redde sønnen sin, og jeg storkoste meg med Simbas oppvekst med Timon og Pumbaa i jungelen.

Savannen kommer virkelig til live på lerretet, og jeg fryder meg over flott det hele er. Likevel så griper aldri denne nyinnspillingen ordentlig tak i meg slik originalen fortsatt evner å gjøre.

Simba blir introdusert for dyrene på savannen i kjent Løvenes Konge-stil. (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Realistisk, men distansert

Jeg lar meg ikke gripe fordi filmens mest imponerende element, også skaper en avstand man ikke klarer å komme forbi.

For en som elsker naturdokumentarer og har en forkjærlighet for kattedyr slik som jeg har (jeg har to små løver hjemme selv), så er det en sann glede å se hvordan kattedyrene i filmen beveger seg. Små detaljer som rykninger i øret, hvordan de blunker, hvordan neseborene beveger seg når de lukter etter noe – det er helt utrolig bra laget.

Men med denne realistiske tilnærmingen mister man også mimikken som kan formidle følelser på en måte som den menneskelige hjernen er vant til å tolke. Uten tegnefilmens mulighet til å gi dyra menneskelige emosjoner i ansiktet, så mister man samtidig emosjonell slagkraft. Man mister humor, og man mister sjarm.

Rollefigurer som Zazu og hyenene, som jeg synes var kjempemorsomme i originalen, blir for eksempel flate og kjedelige her, selv om stemmeskuespillet er bra. Og forholdet mellom Simba og Nala som voksne er blottet for varmen og kjærligheten en forelskelse burde ha gitt.

Zazu og Simba i Løvenes Konge. (Foto: The Walt Disney Company Nordic).
Gode stemmeskuespillere

At filmens rollefigurer blir så distanserte står ikke på skuespillerne bak rollefigurene. Stemmeskuespillet er upåklagelig hele veien gjennom.

JD McCrary og Shahadi Wright Joseph er supersøte og veldig flinke i rollen som unge Simba og Nala. Donald Glover er den fødte Simba og Beyoncé leverer som Nala. Og jeg håper virkelig vi får se Chiwetel Ejiofor i flere skurkeroller fremover, for stemmen til Scar satt perfekt.

Seth Rogen og Billy Eichner gestalter rollene som Timon og Pumbaa på glitrende vis, og klarer å levere litt humor og sjarm gjennom realismens slør. Pumbaa som grisunge er forresten noe av det søteste jeg har sett på lenge, og jeg ser mye dyrevideoer på Internett!

Dessverre drar Rogen og Eichner inn metahumor som fungerer mot sin hensikt. Når de drar vitser som refererer til originalfilmen minner de meg bare om hvor mye bedre humoren satt i tegnefilmen.

Med replikker som “that never gets old”, når Timon og Pumbaa drar noen kjente triks, virker det nesten som om metahumoren unnskylder seg for at filmen er så lik opphavet.

Rafiki i Løvenes Konge. (Foto: Trailer, The Walt Disney Company Nordic).
Blåkopi av originalen

Og 2019-versjonen av «Løvenes Konge» er jo omtrent kliss lik originalen. Jeg kan forstå at filmskaperne ikke har villet tukle for mye med den opprinnelige historien, for sånt blir det jo fanbråk av, men den eneste nyvinningen som er gjort her er det visuelle.

Kan du replikkene fra originalen utenat, så vil du i stor grad klare deg gjennom denne versjonen også. Og selv om det ikke er noen andre som kunne ha hatt stemmen til Mufasa enn James Earl Jones (herregud, den røsten), så blir det nesten parodisk hvor likt det blir, noen ganger helt ned til tonefallet i replikkene.

Og når det gjelder det visuelle, så ser det tidvis ut som om de nye datagenererte bildene bare er lagt oppå blåkopien til tegnefilmen. Bildekomposisjon, kamerautsnitt, kjøringer og hendelsesforløp er ofte helt kliss likt.

Det er mulig det er meningen at dette skal gi meg en slags følelse av nostalgi, men det eneste regissør Favreau og Co. oppnår med dette, er at det river meg ut av filmopplevelsen, og minner meg om at dette bare er en nyinnspilling av en gammel klassiker.

Jeg kunne ønske jeg elsket «Lion King» anno 2019. Men når selv ikke musikalnumrene fenger like godt som originalen, blir ikke denne filmen stort annet enn en slående vakker nyinnspilling av en 25 år gammel film – som fortsatt er best, et kvart århundre senere.

Se traileren for «Løvenes Konge» her:

Om FILMEN

Løvenes Konge
  • Løvenes Konge
  • Slippdato: 17.07.2019
  • Regi: Jon Favreau
  • Utgiver: The Walt Disney Company Nordic
  • Originaltittel: The Lion King
  • Aldersgrense: 9 år
  • Sjanger: Eventyr, Familie

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.