På kino: Merk deg navnet Rose Glass. Den britiske regissøren og manusforfatteren debuterer med et stilsikkert og formfullendt drama med religiøse overtoner og velplasserte skrekkelementer.
«Saint Maud» er en dyster og skremmende historie om psykiske lidelser kombinert med usunn gudstro. Morfydd Clark støtter regissørens klare visjon med svært overbevisende skuespill i en kompleks og utfordrende hovedrolle.
Dette resulterer i en sterk film som viser det problematiske i at noen støtter seg til religion når de egentlig har behov for en helt annen type hjelp. «Saint Maud» har noen oppsiktsvekkende scener som kan være vanskelig å glemme, spesielt i den fantastiske avslutningen.
LES: Ti grunner til at vi elsker «Alene hjemme»
Pleier vil frelse pasient
Maud (Morfydd Clark) bor i en liten engelsk kystby (filmet i Scarborough) og får jobb som hjemmesykepleier hos Amanda (Jennifer Ehle), en verdenskjent dansekoreograf som er i ferd med å dø av kreft.
Maud skjøter sine plikter til punkt og prikke, men er svært religiøs og opptatt av å frelse Amanda. Det blir klart at hennes gudstro er relativt ny, forårsaket av et opplevd traume.
Forholdet mellom pleier og pasient blir preget av Mauds intense tro, som eskalerer når Amanda velger å spille med. Det brygger også opp til konflikt når huset fylles av Amandas gamle venner og den nye kjæresten Carol (Lily Frazer).
Det tegnes et sørgelig bilde av en hovedperson som er glemt, forlatt og alene. Det hintes i filmens første scene at Maud har opplevd noe fryktelig, men har ingen å støtte seg på. Man ser også det første tegnet på at hun isteden tyr til Gud som ren overlevelsestaktikk.
Her stuper Rose Glass inn i en vanskelig tematikk som kan provosere noen, men også advare mot de potensielle faresituasjonene som kan oppstå når psykiatri møter religion.
Mauds følelse av gudommelig nærhet skildres på en mørk og gåtefull måte som effektivt illustrerer hennes skrøpelige sinnstilstand. Morfydd Clark er skummelt god i denne rollen, som krever formidling av både styrke og sårbarhet på en og samme tid.
ANMELDELSE: «Palm Springs» er morsom tidslek med grovkornet humor
Godt og intenst samspill
Jennifer Ehle er også svært dyktig i rollen som Amanda. Hun har opplevd et stort fall fra å være dansekoreograf med total kroppsbeherskelse til å bli sengeliggende kreftpasient med en kropp som jobber mot henne.
Ehle formidler godt rollefigurens blanding av sorg og bitterhet, som hun lar gå ut over sin tålmodige pleier. Det er kanskje også derfor hun velger å spille med når Maud vil frelse henne, uten å forstå at hun er psykisk syk, eller vite hvilke følger det kan få.
Samspillet mellom Clark og Ehle er godt og intenst, skarpt observert gjennom Ben Fordesmans kameralinse, og fullt av nyanser som avslører hvor langt fra hverandre de egentlig står, til tross for at de også er avhengige av hverandre.
ANMELDELSE: David Tennant er skremmende god i seriemorderserien «Des»
«Saint Maud» beveger seg ubønnhørlig mot et klimaks der Mauds religiøse forestillinger tiltar og hennes psykiske tilstand krasjer med den virkelige verden.
Helt fra det uhyggelige anslaget til den fascinerende avslutningen fører Rose Glass et dunkelt filmspråk med nennsom bruk av små effekter som fremhever den rystende historien og de glimrende skuespillerprestasjonene.
30-åringen seiler plutselig opp som en av de mest spennende talentene i britisk film, for «Saint Maud» er en skrekkelig god skrekkdebut. Den inneholder noen brå og brutale sjokkøyeblikk, men det er den fengslende oppbyggingen og den foruroligende stemningen som virkelig hever filmen.
