PÅ KINO 4. DESEMBER 2020: Den amerikanske skrekkfilmen «Come Play» har et utgangspunkt som mange bekymrede foreldre kan kjenne seg igjen i, nemlig barns skjermavhengighet.
Her manifesterer det seg gjennom et monster som skjuler seg bak alle skjermene en liten gutt omgir seg med i hjemmet, mens foreldrene ikke aner hvordan de skal angripe problemet.
Bortsett fra et interessant konsept, er dette en ganske middels grøsser, med tre-fire effektive spenningssekvenser, men ingenting utenom det vanlige.
Regissør Jacob Chase har utvidet sin egen kortfilm fra 2017 til en grei spillefilm med noen aktuelle metaforer, men forsøker å skremme med enkle virkemidler. «Come Play» har noen klare kvaliteter, men sjangerleken er bare sånn passe engasjerende.
ANMELDELSE: Disneys «Mulan» er et spektakulært, men ustøtt eventyr
Monster bak skjermen
Den autistiske gutten Oliver (Azhy Robertson) mangler språk, og kommuniserer gjennom et snakkeprogram på telefon og nettbrett.
En dag dukker det opp en mystisk billedhistorie på brettet hans om monsteret Larry som bare vil ha en venn. Det skjer foruroligende ting som tyder på at Larry forsøker å komme inn i vår verden via Olivers skjermer.
Foreldrene Sarah (Gillian Jacobs) og Marty (John Gallagher Jr.) sliter samtidig med et mulig samlivsbrudd, og er derfor sene til å se hva som er i ferd med å skje med Oliver.
Fravær av logikk
Man kan selvsagt si at historien er tull, at det er tåpelig at et monster inne i skjermen spionerer på sine ofre, og at det skulle kunne produsere en illustrert historie om seg selv.
De aller fleste skrekkfilmer krever imidlertid et visst fravær av logikk og kritisk tenkning («suspension of disbelief»), og sånn sett er ikke «Come Play» stort bedre eller verre enn «The Babadook», som jeg elsket, og som handlet om et monster som manifesterer seg gjennom en bok.
Men, mens sistnevnte film skremte vettet av meg med mørke og marerittaktige fortellergrep, har «Come Play» en mer konvensjonell tilnærming til grøssene. Dermed kan man ofte forutsi når den forsøker å skremme, noe som minsker effekten.
ANMELDELSE: «En julegave fra gatekatten Bob» er julefeelgood for katteelskere
Åpenbare digitale effekter
Filmen heves av godt skuespill i alle roller. Azhy Robertson er flink til å uttrykke seg helt uten dialog, og hans autisme virker å være troverdig skildret, mens Gillian Jacobs og John Gallagher Jr. er dyktige som foreldre med for mye på blokka til å følge opp sønnen skikkelig.
Skryt går også til unge Winslow Fegley som spiller Olivers kompis Byron med overbevisende redsel og forvirring ved tegn på Larrys eksistens. Monsteret skildres for øvrig ved bruk av åpenbare digitale effekter, som tar vekk noe av appellen. Monsterfilmer SKAL bruke praktiske effekter, og dermed basta!
«Come Play» er best når man tenker over hva den egentlig handler om, nemlig foreldres frykt for at barna skal fortape seg i den digitale verden, men dens velmente forsøk på ytre grøss og gru er bare middels vellykket. Filmen underholder greit nok, bare man ikke forventer noe nifst og nyskapende.
