På Netflix fra 18. desember 2020: Snø og spark, julelys og juletrær – et «Oslo» som er innspilt på Røros. Det er ingen tvil om at andre sesong av den norske Netflix-serien «Hjem til jul» fortsatt ser riktig så julete ut.
Serien lider av dårlig fremdrift i de første episodene, men hvis du spør meg om jeg fikk julestemning av sesong to av «Hjem til jul», så er svaret på det et rungende ja.
Etter hvert som sesongen får satt seg, tar den innover seg både det som er fint, men også vondt og sårt med jula, og serien får en klangbunn som går rett hjem hos meg. Likevel så må det konstateres at, som med den første sesongen, kunne de seks episodene ha blitt mye bedre som en film.
«Hjem til jul» gikk som varmt julebrød i desember da den kom på Netflix i fjor. Nå skal publikum endelig få vite svaret på hvem det var som sto på døra da Johanne åpnet på julaften.
Svaret skal ikke avsløres i denne anmeldelsen, men hvis du ikke vil vite noe som helst om handlingen eller tematikken i denne andre sesongen – kom tilbake etter at du har sett første episode.
Anmeldelse: «Hjem til jul» S01 – Lunt og morsomt om singelstress i førjulsstria.
Må redde julefeiringa
For Johanne finner jo kjærligheten med en av mennene fra i fjor. Og første episode tar oss raskt gjennom året med den nye kjæresten.
Via effektiv klipping får vi bli med på et år der det skal vise seg at drømmeprinsen kanskje ikke var drømmeprinsen likevel. Og når en leveranse med hundre røde roser ikke var fra fyren hun trodde de var fra, begynner Johanne å håpe på at det kanskje er noen andre der ute for henne likevel.
Samtidig faller ekteskapet til foreldrene fra hverandre. Når jula igjen banker på døra, står Johanne nok en gang igjen som singel og alene – og nå er det også opp til henne å redde julefeiringen for familien.
Rett i hjerterota
Den første sesongen av «Hjem til jul» klarte å treffe en nerve hos dem som ikke har samboer og barn, og som kanskje har bikka tretti. Samtidig bar den på nok lunhet, hjertevarme og humor til at den fenget et bredere publikum.
I sin andre sesong har «Hjem til jul» fortsatt nok kleine situasjoner du kan kjenne deg igjen i til at det blir morsomt, samtidig som den tør å dykke dypere ned i noe av det vonde som jula også kan bringe frem.
Frykten for å være alene, å faktisk være alene, eller det å føle seg ensom selv om man har folk rundt seg – «Hjem til jul» tør å gå dit det gjør litt vondt.
Med et knippe varme og sjarmerende rollefigurer med på laget i tillegg, blir det en serie som treffer meg godt i hjerterota.
Ida Elise Broch er fortsatt troverdig og god som Johanne. Jeg koser meg med Brochs reaksjonsmønster i de mange flaue situasjonene Johanne havner i, samtidig som hun er ekte og nær når det trengs.
Gabrielle Leithaug er fortsatt en dronning i rollen som Johannes leietager Jørgunn, som får meg til å både le og gråte i løpet av sesongen.
For liten historie
Problemet med den andre sesongen av «Hjem til jul», er at historien er for liten for de seks episodene den er spredt over.
Serien klarer ikke å engasjere meg skikkelig i de innledende episodene. En del av situasjonene som oppstår blir for platte, de oppleves som fyllmasse og jeg rekker å kjede meg.
Det tar seg imidlertid ordentlig opp i andre halvdel av sesongen, og serien treffer til med emosjonell slagkraft i de siste episodene.
Det ble hulkegrining i sofaen til slutt. Og når det grines til kjærlighet og romantikk, mens tindrende lys glitrer i bakgrunnen – ja, da er det jul, dere!
«Hjem til jul 2» slippes med alle 6 episoder på Netflix 18. desember 2020.
