PÅ DISNEY+ 25. DESEMBER 2020: Pixar har alltid fortalt historier med voksne undertoner, selv i sine mest barnevennlige filmer. Med «Sjel» tar de et steg høyere opp i de voksnes rekker, med en underfundig utforsking av hva det vil si å være et menneske.

Regissør Pete Docters forrige film, «Innsiden ut», handlet om noe av det samme, men da var vi i sinnet til ei lita jente. Nå er hovedpersonen en voksen jazzpianist, og hans kamp for å finne seg selv er dypere tematisk enn vi er vante til fra Pixar.

«Sjel» har kanskje ikke like gripende øyeblikk som for eksempel «Se opp» og «Innsiden ut», men filmen er moden, musikalsk og underholdende.

ANMELDELSE:

SJELEFRENDER: Joe må være mentor for «22» i «Sjel». Foto: © 2020 Disney/Pixar. All Rights Reserved
Må samarbeide med uferdig sjel

Joe Gardner (Jamie Foxx) er en middelaldrende musikklærer som får sjansen til å oppfylle sin store drøm, nemlig å spille piano for den anerkjente saksofonisten Dorothea Williams (Angela Bassett) på Half Note Jazz Club.

Dessverre skjer det en ulykke, og Joes sjel separeres fra kroppen sin i koma på sykehus. Han er plutselig på vei til «the great beyond», men rømmer og havner i det surrealistiske «the great before». Dette er stedet der uferdige sjeler utvikler sine personligheter og gjør seg klare til å sendes til nye kropper på jorda.

Joe får i oppdrag å være mentor for sjel 22 (Tina Fey), som har gitt opp å oppfylle kravene til et jordpass, etter flere århundre med mislykkede mentorforsøk fra blant andre Abraham Lincoln, Gandhi, Mor Teresa, Kopernikus, Muhammad Ali, Marie Antoinette og Carl Jung.

Nå må Joe samarbeide med 22 for å ha et håp om å kunne returnere til kroppen sin.

Oppfinnsom animasjonskunst

Joe og 22 forsøker rett og slett å finne ut hva som gjør oss til mennesker i denne filmen, og det høres kanskje ut som en litt uklar og svevende tematikk. Heldigvis er Pixar mestere i å underholde med historier som har både vidd, brodd, dybde og livsvisdom, og det ambisiøse manuset av Pete Docter, Mike Jones og Kemp Powers skuffer ikke.

Samtidig er filmen en visuell fest med oppfinnsom animasjonskunst, som benytter ulike streker, teknikker og inspirasjonskilder. New York er en varm og innbydende smeltedigel av ulike inntrykk og kulturer, mens «the great before» er et nærmest abstrakt sted som gir Pixars animatører nærmest ubegrensede muligheter til å leke seg med form, farge og tekstur.

Det er åpenbart at filmen er ment for kino, og det er leit at pandemien isteden sendte den rett til Disney+.

ANMELDELSE:

KUL JAZZ: Joe spiller piano for saksofonisten Dorothea i «Sjel». Foto: © 2020 Disney/Pixar. All Rights Reserved
Feiring av svart musikk, kultur og historie

«Sjel» er en morsom, dypsindig og – unnskyld uttrykket – sjelfull animasjonsfilm, der den fortellertekniske briljansen og den visuelle kvaliteten støttes av den stemningsskapende filmmusikken av Trent Reznor and Atticus Ross. Et annet viktig element er den spennende jazzmusikken, der Joes piano trakteres mesterlig av Jon Batiste, kjent fra «The Tonight Show» med Steven Colbert.

Filmen er en feiring av svart musikk, kultur og historie og rulleteksten krediterer flere afroamerikanske grupper og foreninger som produsentene har rådført seg med. Filmen kombinerer dette fornøyelig med voksne spørsmål som «hva er meningen med livet» og «hva er det som gjør meg til et menneske».

«Sjel» har ingen klare og originale svar som man ikke har hørt før, men det at Pixar tør lage en film rundt eksistensialisme fortjener applaus, selv om deres yngste tilhengere kanskje vil synes dette blir litt for voksent og kjedelig. Jeg føler heller ikke at de treffer hjerterota i samme grad som de har greid tidligere, men «Sjel» har så mange klare kvaliteter at den uansett kan anbefales varmt.

(Anmeldelsen er basert på originalversjonen, men den kan også sees med norsk tale på Disney +)

Om FILMEN

Sjel
  • Sjel
  • Slippdato: 25.12.2020
  • Regi: Pete Docter
  • Utgiver: Disney+
  • Originaltittel: Soul
  • Aldersgrense: Tillatt for alle
  • Sjanger: Animert, Drama, Komedie