PÅ KINO 11.12.2020: Alle land forteller sine mer eller mindre nasjonalistiske krigshistorier på film, inkludert Norge, men få er i stand til å måle seg med kineserne i skala, intensitet og pompøsitet. «The Eight Hundred» er nemlig en enorm produksjon der det ikke spares på noe, verken kuler, krutt, blodsprut eller sterke følelser.
Filmen har blitt en gedigen suksess i hjemlandet, og man kan lett forstå hvorfor. Intet øye er tørt når det kinesiske flagget heises, eller når folkets hender strekker seg ut mot deres tapre soldater.
Regissør Hu Guan viser god teft og store ambisjoner med sine utmattende krigsskildringer gjennom to og en halv time. «The Eight Hundred» bygger opp under drømmen om et sterkt og dominerende Kina, og fordømmer det unnfallende Vesten, men er også en god film med imponerende slagscener og upåklagelig fremdrift.
ANMELDELSE: «Cyberpunk 2077» er årets heftigste spillopplevelse
Holder stand mot overmakta
Handlingen foregår i Shanghai i oktober 1937 under den andre kinesisk-japanske krigen. 800 kinesiske soldater holder stand mot overmakta i en stor lagerbygning ved en elv, som også er grensa til den internasjonale delen av byen.
De har ordre om å holde ut i noen dager til, i håp om at deres kamp skal vekke oppmerksomhet og påvirke opinionen internasjonalt.
De 800 er imidlertid omringet av flere tusen japanske soldater med langt bedre utstyr og større slagkraft, og må stå imot bølge etter bølge av angrep, bokstavelig talt både til lands, til vanns og i lufta.
Voldsmengden er betydelig
Det meste av filmen foregår i og rundt det store lagerbygget, med noen kontrasterende avstikkere til den internasjonale delen. På den ene siden av elva ligger alt i ruiner, mens på den andre blinker neonskiltene fra barer, kasinoer og restauranter.
Både innbyggere og internasjonale pressefolk har direkte utsikt til kamphandlingene, som det er mange av. Regissør Hu Guan pøser på med blodig og nærgående voldsestetikk som effektivt understreker krigens grufullhet. Det er ikke direkte spekulativt, men voldsmengden er betydelig.
De 800 kinesiske soldatene, som raskt blir langt færre i antall, er stort sett anonyme skikkelser, men noen av dem følges ekstra tett gjennom historiens løp. Det blir litt vanskelig å nevne navn, men enkelte skjebner engasjerer mer enn andre, selv om filmen har en hang mot det melodramatiske.
ANMELDELSE: Bryan Cranston er knallgod som dommer på kant med loven i «Your Honor»
Hamrer løs på seeren
Det er interessant å se hvordan «The Eight Hundred» skildrer heltemot og feighet. Desertører blir med jevne mellomrom avrettet på stedet, og det kan nesten virke som om filmen fremstiller dette som rett og riktig. Det skjer nemlig bare med navnløse figurer som ikke er noe å bry seg om, mens de heltemodige som trosser sin frykt og er villige til å dø for fedrelandet blir fremhevet.
Filmen vokter seg vel for å tillegge japanerne negative kvaliteter, og det er betegnende at den eneste virkelig hatefulle ytringen mot fienden kommer fra en britisk soldat når han endelig hever våpenet. Det skjer først mot slutten av filmen, etter at Vestens manglende engasjement er kommentert flere ganger.
«The Eight Hundred» er kanskje ikke spesielt subtil i sitt budskap, men fremfører det svært godt. Den hamrer løs på seeren med både visuelle effekter og et praktfullt lydspor av høy kvalitet. Dette er en storslagen krigsfilm med noe på hjertet, og det kan man ikke stille seg likegyldig til.
