PÅ NETFLIX NÅ: Når jeg hører navnet Ryan Murphy tenker jeg sterke farger, stilsikre serier med bilder som er nøye komponert for å bergta publikum. Jeg tenker drama og jeg tenker glam!
Derfor var det med iver jeg så frem til at mannen bak serier som for eksempel «Glee», «American Crime Story», «Pose» og «American Horror Story», skulle slippe en vaskeekte musikalfilm hos Netflix.
«The Prom» har alt som kjennetegner en god Ryan Murphy-produksjon, men dessverre har den også noe av svakhetene de innimellom lider av: en vakker, glitrende overflate, uten så fryktelig mye på innsiden.
Denne musikalen er et fyrverkeri av en film, som underholder fra start til slutt, men den kjennes samtidig hul og overfladisk ut, uten et ekte hjerte i bunn.
Serieanmeldelse: «Your Honor» – Bryan Cranston er knallgod som dommer på kant med loven!
Selvsentrerte stjerner
Meryl Streep og James Corden spiller Dee Dee Allen og Barry Glickman, to Broadway-stjerner som har en stor krise på gang – ingen liker dem eller det nye stykket deres.
Både publikum og anmeldere er lei av deres narsissistiske stjernenykker, og karrieren ser ut til å få en brutal slutt. For å rette opp i det ødelagte imaget finner de ut at de trenger en god sak de kan støtte, et fjes de kan hjelpe.
Heldigvis for de selvsentrerte stjernene, har en lesbisk jente i en småby i Indiana akkurat blitt nekta å gå på skoleballet med en date av samme kjønn. Her er en sak de kan utnytte for egen vinning!
Sammen med kordama Angie (Nicole Kidman), den fattige skuespilleren Trent (Andrew Rannells) og manageren Sheldon (Kevin Chamberlin), stikker de til Indiana for å lære småbybefolkningen at «love is love».
Artig rollegalleri
Det er ingen tvil om at «The Prom» er en fest. Vi kastes umiddelbart ut i første musikalnummer og jeg elsker hvert sekund.
Meryl Streep og James Corden passer utmerket som egoistiske, stjerner med ekstreme divanykker, og jeg ler av de selvsentrerte vittighetene de leverer.
Keegan-Michael Key er sympatisk og god i rollen som Tom Hawkins, rektoren på skolen Emma går på, og hennes eneste støttespiller i kampen om en inkluderende skoleball, mens Nicole Kidman er sjarmerende som den distré drankeren Angie.
Stilsikkert show
Filmen er basert på Broadway-stykket med samme navn, som filmens manusforfattere Chad Beguelin og Bob Martin lagde sammen med Matthew Sklar.
Her er det ingen sterke ballader med gåsehudaktor, slik for eksempel «The Greatest Showman» hadde med «This Is Me», men filmen har flere morsomme og minneverdige numre.
«It’s Not About Me», der Meryl Streeps oppmerksomhetssyke rollefigur bedyrer at gjengen er i byen for å hjelpe stakkars Emma (Jo Ellen Pellman) med å få gå på skoleballet, er en herlig start på småbyoppholdet.
Og Andrew Rannells fremføring av «Love Thy Neighbour», der han belærer en gjeng skoleelever om hvor mange utdaterte regler som finnes i Bibelen, er filmens store høydepunkt.
Alt er godt koreografert og stilsikkert iscenesatt, med paletten av neonfarger Ryan Murphy har så stor sans for. Det er fargesprakende, det er show, det er gøy! Men det er også tilgjort.
Påklistra og hult
Filmen har et budskap om å elske seg selv og ikke hate på dem som er annerledes, men dette drukner i at filmens store stjerner Streep, Kidman og Corden, skal få tid til å skinne.
Det er som om de egosentriske rollefigurene har krevd sin plass i manuset og presset ut hun som egentlig er filmens hjerte, nemlig Emma.
Jo Ellen Pellman er søt i rollen som denne jenta som bare ønsker å være seg selv, men hun får ikke nok tid på skjermen til at historien hennes får ordentlig tyngde.
Istedenfor stjeles rampelyset av for eksempel James Corden. Hans Barry er en homofil Broadway-queen som må ta et oppgjør med fortiden. Og Corden spiller han så karikert, at det som mot slutten av filmen skal være et rørende øyeblikk, rett og slett blir parodisk.
Dermed oppleves også filmens budskap om retten til å være seg selv som noe påklistra og hult, og jeg feller ikke en eneste tåre i noen av de emosjonelle sluttscenene.
Likevel, «The Prom» var et gøyalt show, og det Ryan Murphy klarte var å gi meg følelsen av at jeg hadde vært på musikal! Og jeg var et eneste stort glis til slutt der jeg satt i sofakroken.
