PÅ KINO 22. JANUAR 2021: Det er vanskelig å lage nyskapende skrekkfilm når «alt» er sett før. Det kan være en forlokkende løsning å lene seg på kjente sjangergrep og håpe at det treffer et mindre erfarent kinopublikum.
Den svenske filmen «Andre siden» er en gjenbruksbonanza fra skrekkfilmhistorien, der både manus og virkemidler er klart inspirert av noe du har sett før. Regissørene Tord Danielsson og Oskar Mellander har åpenbart stor kjennskap til sjangeren, og lar skrekken komme krypende med effektiv spenningsoppbygging og noen velplasserte skremmeskudd.
Når det som skulle være iskalde grøss isteden holder en ganske lunken temperatur, skyldes det at man ofte kan forutse hva som skal skje. «Andre siden» har noen gode filmatiske kvaliteter, men er best egnet for de som ikke har rukket å se så mange grøssere.
ANMELDELSE: «I krig med bestefar»: Trist å se gamle storheter i ubetydelig film
Uforklarlige ting skjer
En familie på tre flytter inn i en halvpart av en tomannsbolig, der den andre delen er ubebodd. Shirin (Dilan Gwyn) er ofte alene med den fem år gamle stesønnen Lukas (Eddie Eriksson Dominguez), mens faren hans, Fredrik (Linus Wahlgren), ukependler til jobb.
Shirin har problemer med å opprette et nært forhold til Lukas, og når han påstår at det bor et annet barn i huset, avfeier hun det som barnefantasi.
Det skjer imidlertid flere uforklarlige ting, og etter hvert ser også Shirin tegn til at det skjuler seg noe skummelt i huset som kanskje har en forbindelse med den ubebodde halvparten ved siden av.
Låner velkjente skrekkelementer
Filmen låner mange velkjente skrekkelementer, som en baklengskrypende figur fra «Eksorsisten», klikkende strupelyder fra «Forbannelsen – The Grudge», kameragrøss fra «Paranormal Activity», selvåpnende dører fra ørten andre grøssere og en kjent skapning-mot-ansikt-scene fra «Alien 3».
Regissørene forsøker kanskje å hylle noen av sine inspirasjonskilder, og gjør det godt nok til å skape effektiv uhygge og en truende stemning.
Filmens foto, scenografi, lyd, lyssetting og øvrige tekniske funksjoner holder jevnt over høy kvalitet. Det samme gjelder de tre sentrale skuespillerne, der spesielt uttrykksfulle Eddie Eriksson Dominguez imponerer i den utfordrende barnerollen.
ANMELDELSE: «WandaVision» er en sjarmerende lek med amerikanske TV-historie
Ville tjent på et sterkere manus
De beste grøsserne handler imidlertid om noe mer enn bare den ytre skrekken, men det er lite som skjuler seg under overflaten i «Andre siden». Hvis man legger godviljen til, kan det skumle nærværet i huset kanskje representere Shirins frykt for å innta morsrollen for stesønnen, uten at det forklarer de forrige eiernes opplevelser.
Man skal kanskje ikke tenke for hardt over det som fortelles i filmen. Denne spøkelseshistorien fungerer best om man ikke stiller med høye forventninger. Den ser og høres bra ut, har godt skuespill og noen effektive gys, og av og til er det alt som trengs for å la seg underholde i 85 kjappe minutter.
Filmen ville imidlertid ha tjent på et sterkere manus med tydeligere motivasjoner for både mennesker og spøkelser.
