PÅ KINO 15. januar 2021: Det er trist at gamle storheter som Robert De Niro, Uma Thurman og Christopher Walken ser seg nødt til å spille i en ubetydelig film som dette.
«I krig med bestefar» prøver aldri å være annet enn søt, snill og totalt ufarlig, uten antydning til brodd eller mening. Dette er en ekstremt trygg komedie med mild humor som det så vidt går an å humre av, men ikke le.
Regissør Tim Hill tar absolutt ingen sjanser i denne konservative filmen, som ser ut som den er myntet på amerikanske pensjonister med begrenset toleranse og lav takhøyde.
Det er for så vidt hyggelig å få et gjensyn med de tre nevnte veteranene, men deltagelsen i «I krig med bestefar» er et godt stykke under deres verdighet.
ANMELDELSE: Regina Kings «One Night in Miami» har intense scener med gnistrende dialog
Flytter til datterens familie
Sally (Uma Thurman) overtaler den aldrende faren Ed (Robert De Niro) til å flytte hjem til seg og familien (selv om det ser ut til at han greier seg helt fint på egen hånd i sitt eget hjem).
Der overtar han rommet til sjetteklassingen Peter (Oakes Fegley), som blir plassert på det uinnredede og uisolerte loftet under store protester. Peter bestemmer seg rett og slett for å innlede en krig mot bestefaren, og planlegger flere triks, pek og feller.
Ed søker hjelp hos kameratene Jerry (Christopher Walken) og Danny (Cheech Marin) for å slå tilbake, og situasjonen utarter, uten at mora, faren Arthur (Rob Riggle), storesøster Mia (Laura Marano) eller lillesøster Jennifer (Poppy Gagnon) vet hva som egentlig foregår i huset.
https://youtu.be/EohVvIWg-Oc
Umusikalsk humor
Regissør Tim Hill har tidligere laget filmer som «Pusur 2», «Alvin og gjengen», «Hopp» og «Svampebob: Svamp på rømmen», og tar med seg animasjonsfilmenes fargerike uttrykk over til «I krig med bestefar». Han burde også tatt med seg sjangerens fart og humor, for alt går merkelig sakte i denne filmen.
«Krigen» mellom bestefar og barnebarn inneholder som sagt en hel rekke feller, men filmen utnytter på ingen måte potensialet som ligger der til komisk slapstick i «Alene hjemme»-stil.
Man ser antydning til kommentarer til både barndom, ekteskap og alderdom som kan være både morsomme og melankolske på samme tid, men innholdet behandles florlett i en film som ikke akkurat maner til ettertanke og refleksjon.
Humoren er av og til overraskende feilslått og umusikalsk, som scenen der en mobb av sinte, hvite pensjonister peprer en sort butikkansatt med matvarer, og den repeterende vitsen der Ed ufrivillig blotter kjønnsorganet for svigersønnen.
Fremstår som gamle gubber
«I krig med bestefar» ser ren og pen ut, og er uegnet til å provosere og engasjere. Det er en av filmens svakheter. En annen er at den ikke utnytter de formidable egenskapene vi vet at De Niro, Thurman og Walken er i besittelse av.
50-åringen Thurman ser fremdeles så sprek ut at Tarantino må bare skynde seg å få laget «Kill Bill: Vol. 3». Når det gjelder De Niro og Walken, fremstår de som gamle gubber, og det må de kanskje få lov til å være i en alder av 77.
Men med filmer som «Taxi Driver», «Gudfaren 2», «Raging Bull», «Once Upon a Time in America», «Hjortejegeren», «King of New York», «Batman vender tilbake», «True Romance», «Pulp Fiction» og «The Irishman» bak seg, er det sørgelig at de nå har «I krig med bestefar» som foreløpig siste film på CV’n.
Det morsomste i den er en montasje under rulleteksten (aldri et godt tegn) som antyder at de i hvert fall hadde det litt gøy under innspillingen.
