På kino fra 8. januar 2021: Regissør og manusforfatter Benh Zeitlin gjorde en brakdebut med sin film «Beasts of the Southern Wild» i 2012. Filmen var en magisk og hjerteskjærende fortelling som blandet fiksjon og virkelighet gjennom blikket til ei lita jente.
Filmen ble nominert til fire Oscar, inkludert beste film og beste regi. Den ni år gamle hovedrolleinnehaveren Quvenzhané Wallis den yngste som noensinne har blitt nominert. Zeitlin vant også en rekke priser for filmen verden rundt. Han fikk Camera d’Or-prisen i Cannes for debuten.
Siden har det blitt stille fra filmskaperen. Det tok hele åtte år før hans neste film skulle få premiere. Nå har «Wendy» kommet til Norge, og Zeitlin tar oss igjen til en fortelling der barns fantasi og drømmer spiller hovedrollen.
«Wendy», som er en ny vri på historien om Peter Pan, er en fin og tidvis svært rørende film. Dessverre er dette også et kjedelig eventyr som ikke klarer å engasjere i store deler av handlingen.
Anmeldelse: «Beasts Of The Southern Wild» – Jeg har knapt sett maken til prestasjon av et barn på film!
En tøff versjon av Wendy
En modig jente med store drømmer, en fantasifull kreativitet og et hjerte av gull – Devin France er en tøff versjon av Wendy i Benh Zeitlins film.
Dette er en mer moderne Peter Pan-fortelling, og tar oss med til en diner rett ved siden av jernbanen ett eller annet sted i sørstatene.
Her bor Wendy med moren og brødrene sine, mens hun tegner eventyrhistorier til seg selv og drømmer om å stikke av gårde med toget som hver dag går forbi, ut i den store vide verden.
En dag dukker en flirfull gutt opp ved vinduet hennes, som hopper fra taket og over på toget som går forbi. Sammen med de to tvillingbrødrene sine hopper Wendy etter, og de møter den energiske gutten Peter som tar dem med til en øy der de kan være barn til evig tid.
Her er den eneste regelen at det ikke er noen regler – tror de. Etter hvert skal det imidlertid vise seg at det er noen regler som er viktig å følge, og øya har en mørk hemmelighet som snart kommer for en dag – det er voksne på øya.
Begeistrende skuespill
Fargesterke omgivelser, kreative effekter, og et kamera med stor tilstedeværelse i bildet, ofte med nære og vakre skudd fra fotografen Sturla Brandth Grøvlen («Shirley», «Et glass til», «Stabukker»).
Den visuelle stilen i «Wendy» er flott, og filmen gir meg raskt følelsen av at dette kom til å bli et storslagent eventyr med emosjonell slagkraft.
Da jeg så «Beasts of the Southern Wild» da den kom, gråt jeg hele veien hjem fra kinoen. Bokstavelig talt. Folka på bussen lurte på om det var noe galt med meg.
Det var kombinasjonen av Zeitlin og medforfatter Lucy Alibars manus, den fortryllende visuelle stilen og ikke minst den naive ektheten i Quvenzhané Wallis spill, som grep tak i hjertet mitt og skviste tårene ut.
«Wendy» har noen av de samme kvalitetene. Ved å hyre inn et flott ensemble amatørskuespillere oppnår Zeitlin en rå troverdighet som kler filmen godt. Hovedrolleinnehaver Devin France var ni år under innspillingen av filmen, og hun har både en ro over seg og et rampete glimt i øyet som begeistrer.
I likhet med Quvenzhané Wallis, får man inntrykket av at hun bare er seg selv. Så enten har Benh Zeitlin vært sykt heldig med castingen, eller så er han et unikum av en regissør når det kommer til å få det beste ut av barneskuespillere. Begge er kanskje sant.
Yashua Mack er en Peter med både selvsikkerhet, bravado og sårbarhet. Ahmad Cage er sjarmerende som Sweet Heavy og tvillingene Gage og Gavin Naquin er troverdige som Wendys storebrødre Douglas og James.
Det er gøy å se dem, og sammen med et knippe andre barn leker de seg i det som tidvis er et frydefullt eventyr.
Blir direkte kjedelig
Det er imidlertid i møte med filmens voksne at Benh Zeitlins Peter Pan-eventyr slår sprekker. Han har skrevet manuset sammen med sin søster Eliza Zeitlin, og de har laget en historie om viktigheten av å beholde barnet i seg.
Mister du barnet i deg, mister du også livsgleden, og de voksnes tilværelse på øya er derfor så grå, trist og elendig at den føles helt tom.
Det er nok en villet tomhet fra Zeitlins side, som skal understreke filmskaperens poeng. Problemet er at det vedvarende fraværet av engasjement og glede også tapper selve filmen for all energi.
Det tar livet av fremdriften og spenningen i fortellingen, og filmen blir rett og slett direkte kjedelig.
Zeitlin slår meg som en kompromissløs filmskaper, som forteller historien han vil fortelle akkurat slik han vil. Det var en styrke i «Beasts of the Southern Wild», men her ødelegger Zeitlin for seg selv.
Jeg vil så gjerne elske «Wendy», men selv om jeg ble berørt og gråt mot slutten av filmen, gikk jeg også skuffet ut av kinosalen.
I sin iver etter å fortelle sin historie på sin måte, har Benh Zeitlin glemt at filmen skal ha et publikum. Og da har du tapt som filmskaper.
