PÅ KINO 26. FEBRUAR 2021: Strømmen av afrikanske migranter til Europa personifiseres av en sterk skjebne i «Berlin Alexanderplatz». Dette er et ambisiøst drama fra regissør Burhan Qurbani, som også har skrevet manuset sammen med Martin Benkhe, basert på Alfred Döblins kjente roman fra 1929.
Den er best på å vise hvordan papirløse migranter lever på kanten av samfunnet, og hvordan noen sklir over i kriminalitet fordi de opplever å ikke ha noe annet reelt valg.
Den er også unødvendig lang og overlesset med sine 3 timer og 3 minutter, og plages av noen klisjétunge miljøskildringer og merkelige avgjørelser fra viktige figurer som senker troverdigheten. «Berlin Alexanderplatz» er derfor ikke storfilmen den kunne ha blitt, men er en delvis vellykket modernisering av den originale historien.
ANMELDELSE: «Elskeren, eselet og meg» er sjarmerende og fornøyelig om utroskap
Drømmer om tysk pass
Den afrikanske migranten Francis (Welket Bungué) skylles i land på en europeisk strand etter et forlis i Middelhavet og havner i Berlin. Han drømmer om et tysk pass og prøver å stable et slags liv på beina i et samfunn som ikke vil ha ham.
Francis overlever på svarte strøjobber, helt til Reinhold (Albrecht Schuch) lokker ham til seg for å lange narkotika. Plutselig får han penger mellom hendene, samtidig som han innleder forhold til både nattklubbeieren Eva (Annabelle Mandeng) og prostituerte Mieze (Jella Haase).
Kontakten med Berlins kriminelle underverden skal imidlertid få konsekvenser, samtidig som han kommer i en skvis mellom sine kvinner og det merkelige avhengighetsforholdet til Reinhold.
Merkelig vennskap
Welket Bungué er en imponerende og karismatisk skuespiller som krever oppmerksomhet i rollen som Francis, selv om det forblir et lite mysterium hva figuren egentlig tenker og føler.
En dramatisk hendelse i filmens anslag adresseres merkelig nok ikke senere, til tross for at det burde ha enorme implikasjoner. Og hvorfor han er så kjapp med å bryte sitt innledende løfte om å være et lovlydig menneske, blir ikke godt nok forklart.
Det er interessant å se det merkelige vennskapet han innleder med den bisarre Reinhold-figuren, selv om han nesten overspilles som en slags karikatur av Albrecht Schuch, og kan minne om en mindre ekstrem versjon av hovedfiguren i «Den gylne hanske».
Kjærligheten til Mieze skildres mer som et gjensidig kontaktbehov enn ekte lidenskap, mens forholdet til Eva blir aldri forklart i særlig grad. Det er mange figurer og relasjoner som krever plass, og kanskje forsøker Qurbani å presse inn litt for mye, selv med 3 timer til rådighet.
ANMELDELSE: «Framing Britney Spears» forteller ubehagelig om misogynien hun ble utsatt for
Ny og relevant kontekst
Romanen «Berlin Alexanderplatz» ble filmatisert av Piel Jutzi i 1931 og av Reiner Werner Fassbinder som en 14 episoder lang miniserie i 1980. Burhan Qurbani fortjener ros for å ikke kopiere forgjengerne, men isteden fortelle historien i en ny og relevant kontekst, godt hjulpet av Yoshi Heimraths stilsikre foto av Berlins asfalt- og betongfylte bakgater.
Skildringen av byens underverden er preget av noen floskler og klisjeer, mens noen av hovedfigurene gjør ting man ikke tror på, spesielt i de to siste av filmens fem kapitler.
Tematikken er imidlertid brennende aktuell og historien fortelles med nerve og engasjement. «Berlin Alexanderplatz» fortjener derfor sin plass på kinolerretet, selv med noen svakheter.
