PÅ APPLE TV+ 26. FEBRUAR 2021: Man trenger ikke ha et forhold til Billie Eilish sin musikk for å få et utbytte av denne dokumentarfilmen. Man vil uansett forstå hvorfor hun har blitt et fenomen med lojale tilhengere som identifiserer seg hardt og intenst med tekstene i musikken hennes.
Her får man virkelig være flue på veggen gjennom noen avgjørende år i hennes korte, men meteoriske karriere, fra hun lastet opp låta «Ocean Eyes» til Soundcloud i 2015, til hun gjorde rent bord på Grammy Awards i 2019.
Man kan spørre seg om en ung artist med bare ei utgitt plate har gjort nok til å rettferdiggjøre en dokumentarfilm på hele 2 timer og 20 minutter, men den er overraskende nær, inderlig og engasjerende fra start til slutt (og filmen har en «intermission» cirka halvveis, om man skulle ønske å dele opp tittingen over to økter).
Billie Eilish er ikke nødvendigvis så interessant som privatperson, men filmen gir gode bilder på hvordan en hel familie påvirkes av det yngste medlemmets plutselige verdensberømmelse.
ANMELDELSE: «Berlin Alexanderplatz» er en delvis vellykket modernisering av klassisk roman
God innsikt i det kreative samarbeidet
Regissør R.J. Cutler følger Billie Eilish både hjemme i Los Angeles, på den verdensomspennende «Where’s My Mind»-turneen og hennes oppsiktsvekkende opptreden på festivalen Coachella i 2018. De mest spennende klippene er de som familien har filmet selv i sitt lille hus i Highland Park, som de fortsatt bor i.
Vi får god innsikt i det nære, kreative samarbeidet mellom Billie og den talentfulle broren Finneas O’Connell, og hvordan de praktisk talt spiller inn debutplata «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» på soverommet.
Samtidig ser vi hvordan foreldrene Maggie Baird og Patrick O’Connell ikke bare må hanskes med datterens plutselige superstjernestatus, men også oppdra henne som alle andre tenåringsforeldre på samme tid.
Dagen etter feiringen av plateslippet må hun ta seg av klesvasken. De er åpenbart skeptiske til kjæresten hennes. Og ett av filmens mest rørende øyeblikk, er når pappa gir datteren belærende råd før hun ut skal ut på sin første kjøretur alene med et ferskt førerkort i lomma.
Det er mange slike private scener i denne filmen som gir følelsen av at vi får servert et ekte bilde av Billie Eilish, ikke et imagefremmende produkt, planlagt og kalkulert på plateselskapets styremøter.
Det er en velkommen åpenhet i innholdet som går bortenfor det som kanskje hadde vært nødvendig. Samtidig kan det virke som om R.J. Cutler bevisst styrer unna det meste som har med strategi, medietaktikk og musikkbusiness å gjøre, kanskje for å støtte opp under filmens bilde av Billie Eilish som en selvstendig drivkraft som gjør alt på egen hånd.
ANMELDELSE: «Ginny & Georgia» S01 er en sjarmerende, men rotete «Gilmore Girls»-hyllest
Krevende rampelys
Billie Eilish selv fremstår som en vanlig tenåringsjente, en mentalt uferdig person på den samme emosjonelle berg-og-dalbanen som de fleste andre på hennes alder.
Hun har også noen ekstra utfordringer med både Tourettes og depresjon som hun snakker åpent om, og som kan forklare noe av det mørke innholdet i mange av tekstene hennes. Moren sier i filmen om at det er en horribel tid å være tenåring, og at ungdommer ER deprimerte.
Det er åpenbart at Billie treffer sitt publikum med dette, for filmen inneholder flere slående konsertbilder av unge jenter oppløst i gråt.
Man kan ikke annet enn å la seg imponere av hvordan en 16-17-åring håndterer det krevende rampelyset, både i medgang og motgang, og i møter med både desperate fans og voksne, gråhårete journalister som stiller rare spørsmål med gamle referanser hun ikke har aldersmessige forutsetninger til å forstå (som TV-serien «Doogie Howser, M.D.» fra 1980-tallet).
ANMELDELSE: «Elskeren, eselet og meg» er sjarmerende og fornøyelig om utroskap
Samtidig som man får innsyn i hvordan Billie er «fangirl» selv. Hun forteller nemlig om hvordan hun var sykelig opptatt av Justin Bieber for få år tilbake, og når hun endelig møter ham ansikt til ansikt i et VIP-område foran scenen på Coachella, ser man hvordan hun først holder avstand av rent sjokk, for deretter å kaste seg hulkende i armene hans.
Det virker som de har et umiddelbart bånd og en gjensidig anerkjennelse av et slags fellesskap, siden Billie går gjennom den samme vanskelige navigeringen mot voksenlivet i et ubarmhjertig rampelys som Bieber selv gjorde for få år siden.
Det er også morsomt (og litt småpinlig) når hun møter Katy Perry og hennes overstrømmende kjæreste Orlando Bloom, og avslører rett etterpå at hun ikke aner hvem han er før noen viser henne et bilde fra «Pirates of the Caribbean».
Dokumentarfilmens tittel, «The World’s a Little Blurry» (en referanse til låta «ilomilo») indikerer hvordan virkeligheten kanskje har artet seg for Billie Eilish de siste åra, og gir en god forståelse for utfordringene som følger med suksessen, og det musikalske talentet som ligger bak.
