PÅ AMAZON PRIME VIDEO FRA 5. FEBRUAR: Hollywood-stjernene Owen Wilson og Salma Hayek klarer ikke å hindre «Bliss» fra å bli en blass og uengasjerende sjangerblanding.
Filmen rører «The Matrix» sammen med tung sosialrealisme, og inviterer publikum til å gjette på om hovedpersonen opplever et psykisk sammenbrudd, eller om han faktisk er fanget i en simulering.
Det er et interessant premiss på papiret, men regissør og manusforfatter Mike Cahill klarer ikke å skape nok troverdighet eller engasjement til at vi lever oss inn verken sci-fi eller sosialt drama.
ANMELDELSE: I Origins – Manuset mister grepet
Altfor tung på labben
Greg (Owen Wilson) er fanget i hamsterhjulet. Nyskilt, grått kontor, kjipe kolleger og tomt pilleglass.
En høydramatisk hendelse gjør at han treffer på Isabell (Salma Hayek). Hun kan fortelle Greg at hans verden er en simulering, og at hun er hans redning ut av kaninhullet.
Det er flere interessante tilløp her, hvor manipulasjon av både menneskesinnet og den fysiske verden står sentralt.
Hvordan kan vi komme oss ut av en manipulert virkelighet? Hva er vi villig til å gjøre for å unngå vonde sannheter? Hva er vi villig til å si til dem vi elsker når vi er redde for å miste dem?
Dette er vesentlige spørsmål som «Bliss» sneier innom, men Mike Cahill klarer aldri å skru rollegalleri og verdensbygging sammen til et punkt hvor tankeeksperiment og sosial kommentar finner frekvensene og svinger sammen.
Og gang på gang er han for tung på labben når det gjelder både hint og klisjeer.
Det er et drag av parodi i denne miksen også. Begge hovedpersonene virker å søke seg mot en metahumor. Men i hver sin stilretning. Og jeg er jaggu usikker på om filmskaperen er med på moroa.
ANMELDELSE: It’s A Sin – en aldeles nydelig serie
Verdensbyggingen skurrer på feil plasser
En sci-fi-film som leker med publikums tro på ulike fiksjonsvirkeligheter skal skurre litt. Det skal gjøre litt vondt i hjernebarken. Vi skal dyttes ut på stolkanten i spenning.
Dessverre skurrer verdensbyggingen i «Bliss» på feil plasser. Jeg skal ikke avsløre i hvilken verdensforståelse filmen ender, men jeg kjøper aldri Mike Cahills fremtidsversjon.
Selv om noen av de mest opplagte svakhetene er gjort med vilje, så svinger det for dårlig av bruddene på fysikkens lover, den oppdiktede teknologien og den generelt pregløse sci-fi-verdenen.
Her inntar man forresten gule og blå krystaller, ikke røde og blå piller. Så ja, det er noe parodisk her. Men det er ikke morsomt.
Filmen prøver å redde spenningen med en anstrengt plottvri omtrent midtveis, men det blir bare et lite blaff av magekribling.
«Bliss» surfer av sted på grunn av sine to stjerneskuespillere. Det er litt stilkrasj i kjemien mellom Owen Wilsons godlynte sårhet og Salma Hayeks til tider overspilte «du må høre på meg nå»-intensitet. Men det er også en del tematisk interessant nestekjærlighet i den relasjonen.
«Bliss» er likevel en lettvekter, som med sitt sprikende manus stort sett bare minner om andre og bedre filmer.
«Bliss» har premiere på strømmetjenesten Amazon Prime Video fredag 5. februar.
