PÅ KINO 12. FEBRUAR 2021: Denne kanadiske filmen har en historie med flere lag som gradvis skrelles vekk for å avsløre kjernen.
Underveis kan det være utfordrende å se hvor historien er på vei, men regissør og manusforfatter Atom Egoyan («Den søte ettertid», «Where the Truth Lies», «Captive») holder den interessant hele veien ved å stadig dryppe nye biter av informasjon.
Godt skuespill av David Thewlis og Laysla De Oliveira i hovedrollene gjør filmen severdig, selv om ikke alt figurene deres foretar seg er like sannsynlig.
Den underliggende tematikken tar likevel tak i noen interessante sider ved et anstrengt far-datter-forhold preget av både felles og individuelle tap og tilbakeslag.
ANMELDELSE: «The First» er en godbit som smelter langsomt på tunga
Faren skal begraves
Filmen starter med en samtale mellom Veronica (Laysla De Oliveira) og fader Greg (Luke Wilson) som skal forrette begravelsen til hennes far, Jim (David Thewlis).
Hun beskriver faren som en mann som gjorde flere merkelige valg, og i tilbakeblikk ser vi hvordan han utfører sitt virke som matinspektør med pertentlig korrekthet.
Samtidig ser vi ham besøke datteren i fengsel, der hun soner en dom for en forbrytelse gjort under en turné med musikkelever hun var lærer for.
Vi forstår også at hendelsen kanskje har sammenheng med farens forhold til musikklæreren hun hadde som barn, en tragisk brann og forholdet Veronica hadde til musikklærerens sønn som ungdom.
Flere pinlige scener
Handlingen foregår altså på flere plan og tidslinjer, og Egoyans anslag vekker flere interessante spørsmål. Nysgjerrigheten pirres gjennom en smart disponert historiefortelling der noen av figurenes handlinger bare kan forstås når man har satt sammen alle informasjonsdryppene til et helhetlig bilde.
Hevn, forsoning og tap av omdømme står sentralt, og her er Jim den klart mest interessante figuren. Han virker å være en bitter og hevngjerrig person som utøver jobben med et insisterende regelrytter-fokus når han uanmeldt dukker opp i flere restauranter.
Man kan ane at skadefryden skinner gjennom, til tross for hans profesjonelle holdning, kanskje som hevn for at han selv måtte gi opp restauratør-drømmen.
Her er det flere scener som føles pinlige på vegne av matinspektørens «ofre», men også på vegne av Jim når han ender opp med å bli «hedersgjest», derav filmens tittel, på en restaurant han har skapt store vansker for.
ANMELDELSE: «Sommeren ’85» er varm og bittersøt
Man må legge godviljen til
Det kan imidlertid være vanskelig å tro fullt og helt på Veronicas historie, som har forsoning som sitt fremste trekk. Når hun får den skjebnen hun mener hun fortjener, må man legge godviljen til for at det skal være troverdig.
Det oppstår nemlig et slags trekantdrama mellom henne, eleven Clive (Alexandre Bourgeois) og turbussjåføren Mike (Rossif Sutherland).
Her er det meningen at man skal se Veronicas tvilsomme avgjørelser i kontekst av hendelser i både barndommen og ungdommen, men det virker litt søkt og ufullstendig, spesielt siden de eldste tilbakeblikkene fortelles oppstykket og glimtvis. Derfor tror man ikke helt på figurens bue.
«Hedersgjesten» er likevel et veldreid drama, med noen interessante ideer, god bruk av musikk, effektiv klipping mellom de ulike tidslinjene og historietrådene, og en inderlig god David Thewlis i en hovedrolle som det ikke er helt lett å bli klok på.
