PÅ KINO 19. FEBRUAR 2021: Sykkelsportens skyggesider har vært tema i både spillefilmen «The Program» og flere dokumentarer om Lance Armstrong og andre utøveres utstrakte bruk av bloddoping på 1990-tallet og 2000-tallet.
«The Racer» har derfor ikke noe spesielt nytt å komme med, men gir nok et innblikk i hvordan dopingen kan ha artet seg på innsiden. For sykkelkjennere med inngående kjennskap til miljøet kan det kanskje hende at noe skurrer, men for ignoranter som undertegnede, ser det ut som en ganske sannsynlig skildring av utøvernes holdninger og apparatet som var i sving rundt dem.
Dessverre er filmens dramatiske komponenter preget av et slapt manus der noen situasjoner og mellommenneskelige forhold har sviktende troverdighet. «The Racer» greier heller ikke å skjule sitt sparsomme budsjett når Tour de France ser ut som et kretsmesterskap, men Louis Talpes gode hovedrolle og noen spennende løpsscener hever filmen.
ANMELDELSE: «The Crew» er en traust 90-talls sitcom
På tampen av karrieren
Handlingen er fiksjon, men løst basert på noe av det som skjedde i Tour de France i 1998, da de innledende etappene foregikk i Irland. Den belgiske syklisten Dominique Chabol (Louis Talpe) står uten etappeseire i touren og har jobben som hjelperytter for den unge stjerna Lupo «Tartare» Marino (Matteo Simoni) på laget Austrange.
Dom er 39 år og proppfull av rutine og kunnskap, men er også på tampen av karrieren og usikker på om han har tillit hos laglederen Viking (Karel Roden).
Hans forhold til lagets «soigneur» (assistent og altmuligmann), Sonny McElhone (Iain Glen), er derimot nært, men når et annet lags «soigneur» stoppes med bilen full av bloddoping, blir det tøffere for Dom og resten av laget å skjule sine egne prestasjonsfremmende ulovligheter.
Dette er en comeback-historie som følger sportsfilmens velbrukte struktur, og fungerer greit etter oppskrifta. Det er dessverre et problem at Dom Chabol ikke er en fryktelig spennende figur, selv om Louis Talpe egentlig fortjener ros for sitt spill.
Det er kanskje slik at noen toppidrettsutøvere ikke nødvendigvis har nådd så langt som de har gjort på grunn av sine blendende personligheter, men på grunn av et kaldt, kjedelig og ensidig tunnelsyn mot målet.
Dom er en slik type, og fremstår overbevisende som en emosjonelt distansert maskin. Det er mulig han er en ganske sannsynlig figur, og Talpe må ha gjort en enorm innsats for å gi ham en troverdig fysikk, men det er utfordrende å knytte sterke emosjonelle bånd til ham.
ANMELDELSE: Catherine Deneuve briljerer som gammel filmstjerne i «Sannheten»
En utdøende generasjon
Filmen er på sitt beste når den forklarer den interne dynamikken i et sykkellag bestående av vinnerhoder med ulik grad av kynisme. Det er forstemmende å se den utstrakte bloddopingen som ser ut som ren rutine for de fleste syklistene.
Vennskapet mellom Dom og Sonny har også noen interessante aspekter, der begge er gamle ringrever med en snikende erkjennelse av at de tilhører en raskt utdøende generasjon. Iain Glen, mest kjent som Jorah i «Game of Thrones», er god som den gamle syklisten som aldri nådde toppen i sin tid, men klamrer seg fast til sykkelsporten der mange av hans samtidige kolleger har falt fra.
Kameratskapet og avhengighetsforholdet mellom Dom og Sonny er filmens egentlige hjerte, og man får inntrykk av at sykling er det eneste de kan og det eneste de har.
På siden av selve syklingen oppstår det et klønete fortalt og totalt kjemifritt forhold mellom Dom og den unge doktoren Lynn Brennan (Tara Lee). Dom risikerer dermed å avsløre bloddopingen overfor en representant for rittledelsen, mens Lynn på sin side risikerer sin posisjon ved å innlede et forhold til en nesten dobbelt så gammel rytter som egentlig er hennes pasient.
Filmen hadde greit seg helt fint uten denne usannsynlige handlingstråden, og man får følelsen av at figuren kun er med for å rettferdiggjøre budsjettets irske penger i denne irsk-luxembourgsk-franske co-produksjonen.
Penger kunne de trengt mer av, for selv om regissør Kieron J. Walsh har laget noen spennende og godt redigerte sykkelsekvenser, er det åpenbart at han ikke har hatt råd til å skape de store miljøskildringene rundt etappene, blant annet når det gjelder antall statister langs løypene eller i start- og mål-området.
«The Racer» er best i de små, intime scenene der vi ser hva det koster Dom å holde seg i toppen.
