PÅ HBO Nordic: Den amerikanske sportsfilmen er en egen sjanger med lange tradisjoner. «The Way Back» har ingen intensjoner om å bryte noen av dem.
På overflata ser dette ut til å være en oppskriftsmessig comeback-film der handlingsforløpet i stor grad nærmest er avklart på forhånd, og man skulle tro dette trakk opplevelsen ned, men den gang ei.
Det er faktisk en god grunn til at det lages slike filmer med jevne mellomrom, nemlig at de berører og engasjerer oss med gode, menneskelige historier innenfor det etablerte rammeverket.
Den største årsaken til at filmen fungerer, er likevel at Ben Affleck viser hvilke kvaliteter mange kanskje har glemt at han har. Enkelte aspekter ved hovedfiguren i «The Way Back» ligger ubehagelig nært Afflecks privatliv, som gir den høy troverdighet, enten det er tilsiktet eller ikke.
Har personlige problemer
Vi møter Jack Cunningham (Ben Affleck) som en enslig bygningsarbeider som tilbringer hver kveld sørpe full på bar. Ut av det blå får han jobb som trener for den lokale skolens basketlag, der han var den store stjerna i sin ungdom.
Det er åpenbart at Jack har store personlige problemer, men han går løs på oppgaven med å få det skranglete laget i orden, sammen med trenerassistenten Dan (Al Madrigal).
Samtidig får vi gradvis innsyn i det anstrengte forholdet til både søsteren Beth (Michaela Watkins) og hans fraseparerte kone Angela (Janina Gavankar), og vi får gradvis avdekket årsakene til hvorfor Jacks tilværelse er som den er.
Filmen gjør det klart at jobben med basketlaget kan være hans siste sjanse til en slags forsoning.
https://www.youtube.com/watch?v=YLTz-eYhhwY
Et hjerte for figurene
Som i alle andre trenerfilmer ligger noe av spenninga i møtet med laget, de ulike personlighetene som må håndteres, og de harde avgjørelsene som må tas for å fremme prestasjonene. Jack må selvsagt være mentor både på og utenfor banen, og involvere seg i en spesiell spillers privatliv, nemlig Brandon Durrett (Brandon Wilson), som mangler støtte fra faren Russ (T.K. Carter).
Sånn sett skiller ikke Ben Afflecks figur seg fra flere andre trenere fra film og TV, enten det er Samuel L. Jackson i «Coach Carter», Rick Moranis i «Little Giants», Denzel Washington i «Remember the Titans», Billy Bob Thornton i «Friday Night Lights», eller Ane Dahl Torp i «Hjemmebane».
«The Way Back» utspilles med et hjerte for sine figurer og en varm menneskelighet som står i kontrast til Jacks egne problemer. Nettopp fordi han sliter, gjør det inntrykk å se ham utgjøre en forskjell for de unge spillerne som ser opp til ham. Affleck gjør en veldig god jobb med å gi figuren både den autoriteten vi ser på basketbanen og sårbarheten som plager ham privat.
ANMELDELSE: «News of the World» med Tom Hanks er en westernfilm med et bankende hjerte
Følger sjangerens uskrevne regler
Regissør Gavin O’Connor har ikke forsøkt å finne opp kruttet på nytt, men det er strengt tatt heller ikke nødvendig.
Han lykkes med mye av det samme han gjorde så godt i den kanadiske hockeyfilmen «Miracle» med Kurt Russell i 2004 og i martial arts-dramaet «Warrior» med Tom Hardy, Nick Nolte og Joel Edgerton i 2011, nemlig å skape medrivende dramatikk rundt mellommenneskelige forhold med sport som bakteppe.
Brad Inglesbys manus har en struktur som følger sjangerens uskrevne regler, men historien fungerer etter hensikten, og gir både hovedfigurer og bifigurer tid og rom til å fortjene oppmerksomhet.
Først og fremst er dette Ben Afflecks film. Han har vært åpen rundt sine alkohol-problemer, og kom til innspillingen rett fra sitt siste opphold på rehabilitering. Her spiller han altså en figur med flere likhetstrekk til seg selv, og det er til Afflecks fortjeneste at han lykkes godt med å gi et nyansert bilde av avhengighet.
(Filmen ligger ute på HBO Nordic, men kan også kjøpes og leies hos strømmetjenester som iTunes, Blockbuster, Google Play, Viaplay, Rakuten TV, Microsoft og SF Anytime)
