PÅ KINO 12. FEBRUAR 2021: To av vår tids største skuespillere setter sitt tydelige preg på «Ammonite», nemlig Kate Winslet og Saoirse Ronan. Dette er også regissør og manusforfatter Francis Lees første film etter brakdebuten med fantastiske «God’s Own Country» (2017). Forventningene er derfor store, og «Ammonite» innfrir mange av dem.
Det er en stram og disiplinert kjærlighetshistorie lagt til Englands idylliske, men forblåste sørkyst på midten av 1800-tallet, der Winslet og Ronans nyanserte og tilbakeholdne spill vekker undertrykte følelser i et miljø og en tidsalder der romantiske eventyr mellom to av samme kjønn er utfordrende.
«Ammonite» har ikke like sterk emosjonell slagkraft som «Portrett av en kvinne i flammer», som det er svært naturlig å sammenligne den med, men er et høykvalitetsdrama med to interessante hovedfigurer i en stilsikker miljøskildring.
ANMELDELSE: «Small Axe» er noe av det beste og viktigste du kan se i år
Varme og forbudte følelser
Den (i ettertid) anerkjente paleontologen Mary Anning (Kate Winslet) bor og jobber i Lyme Regis på sørkysten av England på 1840-tallet.
Den tilsynelatende kalde og innesluttede kvinnen går motvillig med på å ta seg av den unge og tandre Charlotte Murchison (Saoirse Ronan) i noen uker, mens hennes mann, som er professor og beundrer av Marys arbeid, skal ut på en ekspedisjon. Vi forstår gjennom ørsmå vink at Charlotte er pålagt rekonvalesens i frisk sjøluft etter tapet av et barn.
Mary og Charlotte tråler strendene på jakt etter fossiler av blant annet ammonitter, som er en utdødd underklasse av blekkspruter (kilde: Wikipedia), men etter hvert finner de mye mer enn kalde steiner. Det vekkes varme og forbudte følelser mellom dem som gir tilværelsen et nytt perspektiv. Begge er som forstenede ammonitter, som bare venter på å bli oppdaget, gravd frem og satt fri.
Kunstneriske friheter
Filmen er basert på virkelige personer og omstendigheter. Mary Anning var virkelig en paleontolog i Lyme Regis som ikke fikk anerkjennelsen hun fortjente i sin samtid fordi hun var kvinne.
Og Charlotte Murchison ble virkelig etterlatt av mannen sin hos Mary for å lære paleontologi, men det finnes ikke bevis på at de var mer enn bare venner. Her har Francis Lee tatt seg noen kunstneriske friheter, som man kan mene mye om.
Annings liv virker spennende nok, også uten grunnløse spekulasjoner om hennes legning og kjærlighetsliv, men «Ammonite» beveger og engasjerer likevel med to sterke, om enn forskjellige kvinneskikkelser, begrenset av et mannsdominert og heteronormativt miljø.
ANMELDELSE: «Ting vi sier – ting vi gjør» er en stor fransk klisjé, heldigvis
Varsomt og behersket skuespill
Francis Lee viste i «God’s Own Country» en forbløffende evne til å skildre homofil kjærlighet i et miljø som ikke innbyr til det. Han gjør mer av det samme i «Ammonite», som bytter ut Yorkshires grønne åser med sørkystens vindfulle havgap, nydelig fotografert av Stéphane Fontaine («Jackie», «Captain Fantastic», «Rust og bein», «Profeten»).
Den har også sterke paralleller til Celine Sciammas «Portrett av en kvinne i flammer», både når det gjelder det tematiske og det visuelle, men når ikke de samme himmelhøye følelsestoppene som de to nevnte filmene.
«Ammonite» går mer forsiktig frem, og både Winslet og Ronans fortreffelige prestasjoner er en oppvisning i varsomt og behersket skuespill, der små blikk, gester og antydninger sier mye.
Lee forteller kanskje ikke en helt sannferdig historie om Mary Anning og Charlotte Murchisons forhold, men versjonen som serveres, er et medrivende drama som viser at det fortrengte og undertrykte kan være noe av det sterkeste.
