PÅ KINO 23. APRIL 2021: 10 år etter massakren på Utøya er det forstemmende, men dessverre ikke overraskende, å se hvilke menneskelige konsekvenser den fortsetter å ha, og hvilken støtte den utrolig nok fremdeles ser ut til å ha hos enkelte i det norske samfunnet.
Denne dokumentarfilmen skildrer nemlig hverdagen til noen av de overlevende, som imponerer med sitt mot og sin pågangsvilje, til tross for traumene de bærer på, og hatet de utsettes for.
To av Norges fremste dokumentarister, Aslaug Holm og Sigve Endresen, leverer nære og fine portretter av et knippe AUFere som har nektet å la seg kneble og har fortsatt sin politiske aktivitet.
«Generasjon Utøya» har et ganske «standardisert» uttrykk, og er stort sett fri for visuelle fortellergrep som kanskje kunne heve den emosjonelle slagkraften, men trenger det sannsynligvis ikke. Man kan uansett ikke annet enn å la seg imponere av hovedpersonenes viljestyrke, samtidig som filmen tydelig indikerer hva det koster dem.
ANMELDELSE: «Judas and the Black Messiah» er en sint film som vekker berettiget harme
Tøft å føre AUF videre
Ina Libak, som var AUF-leder fra 2018 til 2020, er den mest fremtredende i dokumentaren. Hun sier noe vesentlig innledningsvis, nemlig at det er tøft for traumatiserte ungdommer å ta ansvaret for å føre organisasjonen videre og samtidig gi landet et slags håp.
Oslos synlige varaordfører Kamzy Gunaratnam forteller om truslene hun mottar. Line Hoem, gruppeleder for Arbeiderpartiet i fylkestinget i Møre og Romsdal, forteller om sine psykiske problemer og den pågående terapien, mens Renate Tårnes, rådgiver i informasjonsavdelingen til Fagforbundet, blant annet forteller om kjæresten som ble skutt rett ved henne.
Vi får ta del i deres tanker om det som skjedde med dem og hvordan det påvirker dem i deres politiske arbeid, og de tar oss med tilbake til Utøya. Det mangler ikke på sterke historier om det som skjedde der i 2011, og det som fortelles her føyer seg inn i rekken.
Til tross for alle skildringene, inkludert Erik Poppes dramatisering i «Utøya 22. juli», er det likevel vanskelig å fatte og begripe og ta innover seg hvilke inntrykk Ina, Kamzy, Line og Renate faktisk formidler. Til gjengjeld gjør det godt å se billedbevis på at Utøya er tatt tilbake, og igjen er en trygg arena for politisk aktiv ungdom.
Menn som hater kvinner
Filmen har altså fire kvinner i fokus, og deres historier er av udiskutabel verdi, men samtidig kan man spørre seg hvorfor den kjønnsmessige skjevheten er total. Er det virkelig ingen AUF-gutter som har historier å fortelle?
Det er derimot åpenbart at disse AUF-kvinnenes hatere i all hovedsak er menn, alt fra terroristen til tastaturheltene som støtter ham.
Det stikker å se klipp av terroristen uttale seg under rettsaken i 2012, og det gjør vondt å se Ina være synlig nervøs før hun skal i rettsak mot mannen som har sendt henne en truende melding.
Det føles fryktelig urettferdig at noen som ble skutt 4 ganger på Utøya skal være nødt til å forholde seg til dette, og Holm/Endresen formidler dette kontant og effektivt.
ANMELDELSE: Netflix-serien «Zero» er en langfinger til gentrifisering
Mange små og fine øyeblikk
«Generasjon Utøya» er en viktig og velgjort dokumentarfilm, der det tematiske er sterkere enn det filmatiske. Kanskje er dette et bevisst grep, for ikke å komme i veien for budskapet, og la subjektenes historier tale for seg selv.
Samtidig er Aslaug Holms kamera tett på og fanger inn mange små og fine øyeblikk som sier mye om ansvaret som tynger dem, som Inas nervøse ansiktsuttrykk idet hun blir ropt opp til talerstolen på Arbeiderpartiets landsmøte, Lines stille seier etter en kraftanstrengelse på trening, og Kamzys umiddelbare reaksjon når hun blir innstilt til andreplassen på Arbeiderpartiets stortingsvalgliste.
Og så avslutter filmen knallsterkt med Renate Tårnes sin nydelige, akustiske versjon av «Idyll», i en kontekst som gir den gamle Postgirobygget-låta en helt ny betydning.
