PÅ NETFLIX FRA 22. APRIL: I anledning Jordens dag (Earth Day) den 22. april, slipper Netflix dokumentarserien «Naturens farger».
Dette er en dypt fascinerende fargefestforestilling fra David Attenborough, som med sin lune og kunnskapsrike tilstedeværelse guider oss gjennom dyrenes bruk av farger for å flørte, jakte, skremme, forsvinne og lyve.
Og selv om det allerede finnes en stor og vidunderlig naturdokumentarverden der ute, så har i hvert fall ikke jeg sett maken.
«Naturens farger» er en høyoppløst og spektakulær oppgradering av lignende naturdokumentarer.
Med ny kamerateknologi og ny forskning, tar serien publikum tett på dyreriket på så forskjellige plasser som Great Barrier Reef, Cost Ricas regnskog og det skotske høylandet.
ANMELDELSE: Mare Of Easttown – Kate Winslet begeistrer i HBO-krim
Elegant og smart i alle ledd
Hvorfor er flamingoen rosa? Hvorfor er tigeren oransje? Og hvordan bruker enkelte dyr polarisert lys til å beskytte seg mot angrep? Dette er noen av spørsmålene som stilles, og besvares i løpet av seriens tre timelange episoder. Alt i velkjent David Attenborough-stil.
Den nå 94 år gamle dokumentaristen er en kulturskatt som gjennom sine mange TV-programmer har blitt sin egen undersjanger innenfor naturformidling.
For oss som har vokst opp med hans kloke og forklarende røst, så er det er det en umiddelbar og koselig ro over å høre denne mannen snakke engasjert om alt fra giftige frosker til fotosyntesen. Og i «Naturens farger» skinner han som den stjerneformidleren han er.
ANMELDELSE: Zero – En langfinger til gentrifisering
Serien, som er produsert av Netflix og BBC, består av en imponerende samling naturscener – fanget av kunnskapsrike og tålmodige fotografer.
Programlederen er også ute i felten og erfarer og forklarer, noe som øker publikums tillit, og forankrer Attenboroughs tilstedeværelse i all den ville naturen som vises frem.
Alt er elegant og smart satt sammen. Det er som å se en rekke små spenningsfilmer om dyr som opplever livets triumfer og tragedier foran kamera.
Attenboroughs ofte lekne og vittige fortellerstemme gir dyrene personlighet og publikum innsikt i hva som skjer. Og den dynamiske musikken til James Dorman gir humør, spenning og noen stemninger hentet fra filmens verden. Her er det en duell Clint Eastwood og Ennio Morricone nok ville nikket anerkjennende til.
ANMELDELSE: Love and Monsters – Morsom monsterapokalypse
En hyllest og en advarsel
Som David Attenborough-dokumentar, er ikke «Naturens farger» like personlig og engasjerende som hans forrige Netflix-film «Et liv på vår planet», hvor han brukte sin egen yrkeshistorie for å vise hvordan jorden har endret seg i hans levetid.
De to første episodene av «Naturens farger» følger David Attenboroughs klassiske stil hvor journalisten forklarer fenomener fra felten og fra studio. I den tredje får vi bli med bak kameraene – bokstavelig talt.
I arbeidet med denne serien, for å fange hvordan dyr ser hverandre i ultrafiolett lys og polarisert lys, har det blitt utviklet ny kamerateknologi for kunne fange disse optiske oppdagelsene på skjerm.
Det er lærerikt og gir publikum artig innsikt i den grundige og svært krevende prosessen som ligger bak denne typen naturdokumentarer.
Men siden dette er utvidelser av scener vi allerede har sett, så blir det en del gjentagelser – spesielt hvis en ser hele serien på rappen.
Episode tre er ikke bare bakomfilm. Det er også her skaperne av «Naturens farger» trekker noen større linjer og viser frem noen ferske endringer i naturens fargespill.
Nedgang i snømengde og temperaturøkning rundt korallrevene har alvorlige konsekvenser for dyreliv, fargespill og økosystem, og David Attenborough avslutter sin hyllest til dyrenes fantastiske farger med noen håp og noen advarsler til ettertanke.
«Naturens farger» har premiere på Netflix 22. april. Anmeldelsen er basert på alle tre episodene.
