På Netflix nå: Med sin nye serie «Shadow and Bone», viser Netflix at de kan lage storslagen fantasy når de virkelig vil.
Ved å putte forfatter Leigh Bardugos populære «Grishaverse» inn i TV-ruta, har serieskaper Eric Heisserer («Arrival», «Birdbox») gitt oss en spennende verden som virkelig kommer ut gjennom skjermen.
Med en påkosta produksjon og verdensbygging i stor skala, er «Shadow and Bone» et mørkt univers som fenger.
Selv om handlingen er bygget på den klassiske fantasytropen om en utvalgt som må redde verden fra ondskap, klarer Bardugo og Heisserer å gjøre seriens heltinne til en interessant rollefigur.
Og dem er det mange av i «Shadow and Bone». Her er det flere folk det er gøy å følge, til tross for at serieskaperne ikke alltid klarer å veve historietrådene deres sammen på tilfredsstillende vis.
Anmeldelse: «The Witcher» – En skuffende start på det som kan bli et tøft eventyr.
Oppdager uante krefter
Denne første sesongen av «Shadow and Bone» er navngitt etter og basert på den første boken i Leigh Bardugos «Grisha-trilogi».
Historien tar oss med til Ravka, der magiens vitenskap blir brukt i krigens tjeneste. Dette er et kongerike splittet i to av «skyggefolden», en rift av mørke og ondskap som er livsfarlig å krysse.
Her møter vi Alina Starkov (Jessie Mei Li) og Mal Oretsen (Archie Renaux), to tenåringer som har holdt sammen i tykt og tynt siden de vokste opp på samme barnehjem.
De to bestevennene tjenestegjør nå i kongens hær. Når de en dag må reise gjennom skyggefolden på et farefullt oppdrag, blir de angrepet av de grusomme skapningene som bor i det stummende mørket.
I et avgjørende øyeblikk finner Alina en kraft inni seg som hun ikke visste hun bar på. Nå viser det seg at hun kanskje er den eneste som kan frigjøre Ravka fra ondskapen.
Anmeldelse: «Cursed» – Netflix-fantasy som aldri leverer.
Gripende vennskap
«Shadow and Bone» klarer raskt å gi meg et forhold til rollefigurene. Serieskaper Eric Heisserer etablerer kjapt hvorfor vi skal bry oss om Alina og Mal.
Nykommeren Jessie Mei Li er en umiddelbar stjerne i rollen som Alina. Hun har et nærvær i TV-ruta, og hennes reise fra ubetydelig soldat til motvillig frelser føles troverdig.
Hun og Archie Renaux, som spiller Mal, har god kjemi. Bare minutter inn i første episode er jeg investert i deres vennskap. Jeg kjenner riktignok det sterke båndet mellom dem fra bøkene, men jeg tror ikke du trenger å ha lest trilogien for å forstå relasjonen.
I TV-serien har manusforfatterne også gitt Alina et blandet opphav, som gjør at hun har utseendet til et av folkene Ravka kriger med. Det forsterker Alinas outsiderrolle, og gir Jessie Mei Li mer å spille på.
Knallgod verdensbygging
Har du lest den første boka i «Grisha-trilogien» vil du legge merke til noen forskjeller fra perm til skjerm.
Serien henter nemlig også rollefigurer fra andre bøker i Leigh Bardugos utvidede «Grishaverse», og det er her Eric Heisserer treffer gull med verdensbyggingen sin.
Ved å hente inn Kaz Brekker og hans bande med kriminelle fra «Six of Crows»-bøkene, får serien en unnskyldning til å ta oss med til den internasjonale handelsbyen Ketterdam, der Kaz og Co. bedriver lysskye aktiviteter.
Sammen med produksjonsdesign på høyt nivå, bidrar denne pulserende byen, full av ulike nasjonaliteter og tilhørigheter, til at seriens univers blir en levende og ekte verden jeg kan drømme meg bort i.
Anmeldelse: «Fate: The Winx Saga» – «Harry Potter» møter «Pretty Little Liars»?
En pris å betale
Kaz, spilt av Freddy Carter, og hans bande med godhjerta røvere tilfører humor og hjertevarme til det som ellers er en ganske mørk fortelling.
Jeg storkoser meg i deres selskap, men paradoksalt nok er disse rollefigurene også noe av grunnen til at det ikke alltid svinger like godt av «Shadow and Bone».
I arbeidet med å flette sammen de ulike handlingstrådene, blir det noen syltynne årsakssammenhenger som gjør at plottet tidvis føles litt anstrengt. Men hvis dette er prisen jeg må betale for å utvide serieuniverset slik Eric Heisserer gjør her, så betaler jeg gladelig.
For det er jo nettopp disse folka, og stedene de besøker, som gjør at jeg får lyst til å ta frem kartet fra bøkene for å følge dem på veien. Som gjør verdenen Alina skal redde til et sted jeg faktisk bryr meg om.
Så gratulerer, Netflix! Etter en rekke fantasyserier som enten har vært middelmådige, hatt en for treig start, ikke har fengsla hele veien gjennom, eller som rett og slett har vært direkte ræva – det er deilig å se at dere endelig har fått det til.
P.S.
«Stranger Things» er science fiction.
Hilsen Marte!
