PÅ KINO OG DISNEY+ («PREMIER ACCESS») FRA 28. MAI 2021: Disney finner stadig nye måter å kapitalisere på sine kjente merkevarer. Cruella de Vil, Dodie Smiths figur fra boka «101 Dalmatinere» (1956), ble filmatisert som tegnefilm i 1961 og to «live action»-filmer med Glenn Close fra 1996 og 2000.
Nå kommer forhistorien «Cruella», som vinner kraftig på Emma Stones skarpe og frekke nærvær i tittelrollen. Regissør Craig Gillespie skal ha ros for en frisk og frekk visualisering av Cruellas angrep på Londons moteverden på 1970-tallet, og lydsporet er helt fantastisk.
Filmen svekkes imidlertid av en litt for lang spilletid, vekslende kvalitet på birollene og for liten gnist mellom historiens to store motpoler. «Cruella» greier heller ikke fri seg så mye fra utgangspunktet som den kanskje vil, men er likevel en røff og rocka vri på den klassiske figuren.
ANMELDELSE: Oscar-vinner Anthony Hopkins briljerer i «The Father»
Kamp i moteverden
Den unge Estella rømmer til London med en drøm om motedesign på midten av 1960-tallet, men livnærer seg på lommetyveri sammen med gateguttene Jasper og Horace.
10 år senere kjemper hun seg inn i det fasjonable motehuset til baronesse von Hellman (Emma Thompson) og rykker gradvis opp med kløkt og pågangsmot.
Når fortidens spøkelser melder seg, og hun får ambisjoner om å erobre tronen i Londons moteverden, søker hun hjelp hos moteløven Artie (Jon McCrea), den første åpent homofile figuren av betydning i en Disney-film.
Hun bytter også navn til Cruella og inntar en mørkere personlighet som bekymrer kameratene Jasper (Joel Fry) og Horace (Paul Walter Hauser).
Historien skyter fart
En film med Emma Stone i hovedrollen har i utgangpunktet store muligheter til å være god. Det er også tilfellet med «Cruella», selv om den starter haltende med et litt kjedelig anslag og dårlig skuespill i enkelte barneroller.
Når Stone kommer inn som den eldre Estella, skyter historien heldigvis fart. Hun blir raskt et sentralt midtpunkt man sympatiserer med, spesielt satt opp mot Emma Thompsons glamorøse, men gemene, antagonist.
Baronesse von Hellman burde kanskje vært enda sleipere og krassere fremstilt, og en skuespiller av Thompsons kaliber burde være i stand til det, men figuren fungerer i alle fall greit nok som etablert motstykke til den rebelske oppkomlingen (Dessuten har hun noen aggressive dalmatinerhunder som man ikke skal tulle med!).
Publikums sympati blir imidlertid satt på prøve når Estella blir Cruella og endrer personlighet i negativ retning, men heller ikke her tør filmen gå så langt som dette skiftet inviterer til.
ANMELDELSE: «Friends: The Reunion» er et koselig gjensyn med vennegjengen
Vilter uberegnelighet
Regissør Craig Gillespie er mest kjent for alternative filmer som «Lars and the Real Girl» (2007) og «I, Tonya» (2017), og gir også «Cruella» drag av mørk humor og vilter uberegnelighet som passer figuren i sentrum.
Filmen har en visuell stil inspirert av 1970-tallets kryssende stilarter, både innenfor mote, musikk og kunst. En designer som Vivienne Westwood har sannsynligvis vært et forbilde for filmens punk-inspirerte kreasjoner, og kostymedesigner Jenny Beavan bør være aktuell for en Oscar-nominasjon.
Musikk-konsulent Susan Jacobs har også gjort en fantastisk jobb med å samle et lydspor som representerer tiårets sprikende sjangre, både pop, rock, «easy listening» og punk. Fotograf Nicolas Karakatsanis («I, Tonya», «Triple 9», «The Loft») bruker håndholdt kamera og naturlig lyssetting i flere scener som signaliserer et ønske om å holde avstand til det mer klassiske Disney-formatet.
Historien frir seg likevel ikke helt fra musehusets tradisjonelle troper og klisjeer, og kunne helt klart vært enda bedre med tøffere virkemidler og høyere aldersgrense, men Disney skal ha ros for å våge en viss nytolkning av gammelt materiale.
(Filmen har premiere på enkelte norske kinoer fredag 28. mai, og blir samtidig tilgjengelig på Disney+ mot et engangsbeløp, såkalt «premier access»)
